Hvorfor får vi ikke til midlertidige studentboliger?

Studenter og by hører sammen, her er det synergier og potensiale å ta av, skriver Charlie Marsden.

Av Charlie Marsden

Studenter og by hører sammen, her er det synergier og potensiale å ta av, skriver Charlie Marsden.

Av Charlie Marsden

Charlie Marsden er arkitekt og partner i A-lab.

Foto: A-lab

Et sikkert høsttegn er nyhetsoppslag om studenter som sliter med å finne bolig til studiestart. Nå er vi her igjen. Bilder fra midlertidige sovesaler og studenter som lever ut av kofferter med håp om at det ordner seg til slutt.

Alle er enige om at det trengs flere studentboliger og at det haster, fra politikere til utbyggere, men så skjer det lite. Reguleringsprosesser tar lang tid og en mulig løsning er derfor midlertidige studentboliger. Men også dette viser seg å være vanskelig å få til her, hva kan være årsaken?

Selv mener vi at studentbolig som typologi er et ubrukt potensial i byutvikling, særlig de midlertidige. Tenk bare på hva midlertidige studentboliger kan gjøre i områdemodning og i ubrukte, men sentrale tomter. Gjort riktig kan studentboliger tilføre et område viktige kvaliteter. De kan gi et næringsgrunnlag for andre tilbud enn øvrige beboergruppe.

Øyner på gata er et viktig tiltak for opplevd sikkerhet i urbane omgivelser, og er det en gruppe som bruker byen nesten hele døgnet så er det studenter. Fra baristaen til butikkmedarbeideren – de er i bybildet store deler av døgnet.

De er dessuten veldig flinke til å bruke byens offentlige steder som parker og biblioteker. Dette er en undervurdert gruppe i byutvikling mener vi. De bringer med seg vitalitet og det trenger byer.

Det frustrerende er at det finnes konkrete eksempler på at dette har blitt prøvd ut i lignende byer, med suksess. Københavns CPH Village er ett eksempel, conteinerlandsbyen med et blikk for bærekraftige og alternative boformer. Eller i Århus, der studentboliger aktivt brukes som endringskraft.

Hvorfor får danskene det til, men ikke vi? Hvor stopper det opp hos oss?

Her er det flere årsaker. Høye tomtepriser i sentrale områder utgjør et stort hinder. At kun studentskipnadene får Husbanken-støtte, dette begrenser andre ideelle aktører. Alternativet er da å få inn investorer, men disse forventer raskt avkastning, men gode prosjekter fordrer på investeringen av tid, dette gjelder særlig boligprosjekter i by kontekst, som studentboliger og områdemodning. Slike prosjekter trenger tid for å modne.

Det gode er ofte lønnsomt – i lengden, den 20%-avkastningen man forventer kommer, bare senere. I tillegg er en stor barriere at jussen og byråkratiet går for sakte og ikke er rigget for akutte situasjoner. Dette støter man på med tillatelser med for kort levetid.

CPH Village løste dette med å presse på en lovendring for å få til tillatelse som varer lengre enn noen få år. Vi trenger dette, vi trenger et system som er mer fleksibelt enn det er i dag.

Vi sender våre tanker til studenter rundt i landet som må sove i midlertidige sovesaler. Mye kan løses med midlertidige studentboliger og det bør settes opp mot byutvikling og teste ut bærekraftige metoder i arkitektur. Studenter og by hører sammen, her er det synergier og potensiale å ta av.