I selskap med de selvrettferdige arkitektene

Det som ble sagt

Men ordstyrer Christian Pagh, direktøren for Oslo Arkitekturtriennale var ikke opptatt av noen -ismer. Han foretrakk å fortsette sin årelange kamp for å få alle til å forstå at hvor ille det står til i navngitte byområder i Oslo. Og at en bestemt utbygger bare er opptatt av profitt og ingen ting annet.

Da salen fikk ordet kom ulike innspill og innfall, som at «det å applaudere allmenninger i den nye byen bare er tøv, for det skulle da faen meg bare mangle».

En skribent fra en hovedstadsavis refererte til at noen britiske arkitekter på besøk i Oslo hadde stått i Ekeberg-åsen og latt seg sjokkere over at man hadde bygget byen inne av en mur av hus ved fjorden, slik at alle mistet utsikten.

I panelet ble det tatt til orde for å endre tomtefesteloven slik at Oslo kommune kan stille tomteområder de ikke eier til rådighet for «aktører» som kunne sørge for mange og rimelige boliger til folk. Det ble også fra panelet pekt på hvordan kapitalismen gir oss knøttsmå leiligheter uten særlig sollys.

Kapitalisme og manglende offentlig styring. Utbyggerne gjør som de vil.

I det hele tatt var det tydelig at troen på at offentlig styring av så vel plan- som gjennomføringsfasen vil gi en by som er bedre enn den vi har i dag, som bare er sånn passe vellykket.

Det som ikke ble sagt

Jeg tror ikke det var så mange unge sykepleiere, lærere eller frisører i etableringsfasen i salen. De som sliter med å finne seg bolig.

Hadde det vært noen, ville de ha kunnet registrere at ingen var særlig opptatt av å «få fart på boligbyggingen». I stedet vil jeg hevde at forsamlingen med all mulig tydelighet viser demokratiets svakhet, nemlig at det er flertallet som bestemmer.

Flertallet som har bolig. Som ikke er så opptatt av dem som skal bo i boligene vi snakker om. Av den enkle grunn at vi (i flertallet) ikke kjenner disse folka. Vi vet ikke hvem de er eller hvordan de stemmer, de som rammes av vårt vanskelige og ekskluderende boligmarked.

Og ja, det ble en slags temperatur i debatten. Men den oppveiet ikke kulden fra steingulvet i Josefines gate og følelsen av en avstand mellom virkelighetens verden og en idealverden. De gamle raddissene i nedbetalte patrisierleiligheter og de unge arkitektene med boligfinansiering fra middelklassefamilies egen bank, var trolig samstemte:

I vår by er det fullt. Bortsett fra at det fortsatt finnes noen interessante transformasjonsobjekter. De andre får nok finne seg bolig «et annet sted». Og helst på en ny måte. Vi kan ikke hjelpe dem.