IARK-studenters utdanning – i et vakuum mellom kunst og praksis

Mellom kunstnerisk frihet og profesjonell virkelighet

KHIO og KMD har lenge vært flaggbærere for den kunstneriske tilnærmingen til interiørarkitektur. Det har gitt oss sterke, konseptuelle tenkere – men ofte med svak forståelse for teknisk gjennomføring, økonomi og tverrfaglig samarbeid. På den andre siden står Høyskolen Kristiania, som forsøker å bygge bro mellom teori og praksis, men som fortsatt kjemper for faglig anerkjennelse i et landskap dominert av
kunsthøyskolene.

Vi må slutte å late som om interiørarkitektur kun handler om idé og form. Det handler også om materialforståelse, bærekraft, prosjektledelse og evnen til å samarbeide med ingeniører, snekkere og byggherrer. Uten dette blir vi kunstnere – ikke arkitekter.

CAD og den evige unnvikelsen

Et eksempel på denne mangelen på virkelighetsforståelse er fagansvarlig Sverre Sondresens gjentatte argumenter mot CAD-opplæring ved KHIO. Han hevder, at faget er i kontinuerlig endring, og at det derfor er lite hensiktsmessig å fokusere på verktøyene vi bruker akkurat nå. Dette er ikke bare en unnvikende holdning – det er en gjentakende strategi for å unngå utvikling.

Det samme argumentet brukes år etter år, som en slags akademisk sirkelargumentasjon, og resultatet er at ingenting endres. Dette er i praksis en respektløs tilnærming til studentene – unge mennesker som
investerer tid, penger og ambisjoner i en utdanning de tror skal gjøre dem arbeidsdyktige. Mange står igjen med en mastergrad, men uten reell kompetanse som etterspørres i bransjen. De har lært å tenke, men ikke å levere.

Hvor blir det av studentene?

Et spørsmål som sjelden stilles høyt, men som burde være helt sentralt i enhver utdanningsstrategi, er: Hva skjer med studentene etter endt utdanning? Får de jobb? Får de brukt kompetansen sin? Eller faller de fra den karriereveien de drømte om? Har skolene egentlig kontroll på dette? Følger de opp sine uteksaminerte? Søker de innsikt i hvordan utdanningen faktisk fungerer i møte med arbeidslivet? Svaret virker å være nei.

Det finnes ingen systematisk kartlegging, ingen reell interesse for studentenes skjebne – og dermed heller ingen justering av utdanningen basert på bransjens behov. Dette fraværet av ansvar og oppfølging er ikke bare en faglig svakhet – det er en etisk utfordring. Når man tilbyr en utdanning som koster både tid og penger, må man også ta ansvar for at den leder til noe. Hvis ikke, er det ikke utdanning – det er illusjon.

NILs rolle og ansvar

Norske interiørarkitekters og møbeldesigneres landsforening (NIL) har et ansvar for å samle og styrke fagmiljøet. Debatten i går var et viktig steg, men den må følges opp med konkrete tiltak: Felles faglige standarder, tydeligere krav til utdanning, og en reell dialog mellom institusjonene.

Vi trenger en utdanning som speiler virkeligheten – ikke bare idealene. Studentene må lære å tegne, regne, forhandle og bygge. Ikke bare drømme. Det er på tide med en nasjonal strategi for interiørarkitektutdanning – en som forener det kunstneriske med det tekniske, og det akademiske med det praktiske. Selvfølgelig med individuelt handlingsrom for di ulike skolene. Men en overordnet strategi.

Hvis ikke risikerer vi å utdanne fagpersoner som ikke er rustet for virkeligheten. Og det har verken studentene, bransjen eller samfunnet råd til. Fra min erfaring som foreleser og sensor ser jeg hvor stort potensialet er hos studentene.

Og til dere som satt i salen og fikk høre at Snøhetta ikke vil ansette dere, og kanskje blir litt motløse for fremtiden, vil jeg si følgende: I denne bransjen er det plass til dere alle. Men det krever dedikasjon, nysgjerrighet og mulig en del selvlæring for å sørge for at verktøykassen deres er optimal når dere en dag søker jobb hos oss i Sane, og vi lover at alle søknader stiller likt i vår bunke.