Kan private aktører overta deler av kommunens oppgaver i reguleringssaker?

– Hvorfor ikke la private aktører med nødvendig fagkompetanse med på laget få kjøre løpet frem til 2. gangs behandling i det faste utvalg for plansaker, spør arkitekt Gudmund Brudvik.

Av Gudmund Brudvik

– Hvorfor ikke la private aktører med nødvendig fagkompetanse med på laget få kjøre løpet frem til 2. gangs behandling i det faste utvalg for plansaker, spør arkitekt Gudmund Brudvik.

Av Gudmund Brudvik

Kommunen er blitt en bremsekloss i planleggingen, skriver innleggsforfatteren.

Foto: Gudmund Brudvik (illustrasjon)

Plan- og bygningsloven ble til i en tid da det var kommunene som laget reguleringsplaner og sørget for å få dem vedtatt og gjennomført. Slik er det ikke lenger. Jeg vil tro at 80 prosent av alle reguleringsplaner nå lages av private forslagsstillere, det er private som bygger ut både selve formålet og den tekniske infrastrukturen som er nødvendig, for egen regning og risiko.

Grunnet manglende kapasitet i kommunens planavdeling opplever forslagsstiller å måtte vente i 1- 3 år før kommunen kan starte reguleringsprosessen. Og ennå er det 3- 5 år igjen før planforslaget blir vedtatt i kommunestyret. Kommunen er blitt en bremsekloss.

Da private aktører i 1997 fikk ansvaret for nabovarsling i byggesaker og kommentere innkomne bemerkninger, var det mange som mente at dette ville gå på rettssikkerheten løs. Det har det ikke gjort. Kanskje tiden nå er moden for å innføre tilsvarerende praksis når det gjelder reguleringsplaner? Når arealbruken i et område er fastlagt for neste 4- årsperiode i kommuneplanen, hvorfor ikke la private aktører med nødvendig fagkompetanse med på laget få kjøre løpet frem til 2. gangs behandling i det faste utvalg for plansaker?

Planavdelingens oppgave før utlegging til offentlig ettersyn ville være å sikre at forslaget er godt nok utredet og at det er fremstilt på riktig og forståelig måte.

I prosessen foregår kommunikasjonen i all hovedsak skriftlig. Som utbygger og som nabo lærer man seg fort hvilke argumenter som er gangbare overfor myndighetene og bruker disse, selv om det kan være helt andre reelle grunner til det standpunktet man inntar. Det blir et spill, og det tar lang tid å komme til realitetene.

Jeg tenker at det hadde vært bedre hvis vi istedenfor all denne skrivingen stilte krav om å ha åpne, muntlige høringer, hvor planavdelingen, forslagsstiller, utbygger, naboer, interesseorganisasjoner, vegmyndighet, vernemyndighet et cetera var til stede. Politikerne må gjerne også være til stede, men mest i rollen som tilhørere.

I en debatt er det større sjanse for at de reelle argumentene kommer frem i meningsbrytningen mellom partene. Det er noe sunt i en real verbal konfrontasjon, hvor folk gir uttrykk for sin hjertens mening, men det krever en voksen møteleder for å unngå at diskusjonen går over i personlig sjikane. Ett høringsmøte kunne legges helt i starten av prosessen.

Et annet måtte legges til slutten av perioden for offentlig ettersyn. Det skulle velges en møteleder og en referent med tillit og autoritet i alle leire, og noen til å godkjenne referatet før det ble vedlagt sakens dokumenter. Jeg tror vi faktisk kunne spare mye tid og arbeid på å innføre høringsmøter.

En større del av arbeidet med dokumentasjonen ville på denne måten bli overført til de private forslagsstillerne, som har ressurser til å drive saken frem. Planavdelingene ville få frigjort tid fra administrasjon av saken, og kunne konsentrere seg om å vurdere innholdet i reguleringsforslaget, en praksis som ville gjøre dem til enda bedre saksbehandlere. Kommunen vil fortsatt ha full faglig og politisk styring over den planen som skal vedtas. Og hele prosessen ville gå raskere, vi kunne gjennomføre prosessen på 2 år, slik vi greide tidligere.

Det hadde vært interessant om en kommune fikk lov til å prøve en slik ordning.