Kanskje Arve Juritzen burde snakke med 70 arkitekter?

Det er ironisk at Juritzen snakker om stedstilpasset arkitektur, når han tidligere har stilt seg skeptisk til ombygging av industribygninger. Hvilket sted skal arkitektur tilpasse seg til hvis alt er borte?

Av Maria Inês Correia

Maria Inês Correia er arkitekt & masterstudent i urbanisme, AHO.

Foto: Camilla H Jenssen

Nei, det er ikke arkitektene som har gjort denne byen grå. Det er heller ikke så enkelt som at utbyggere eller politikkere bestilte grå og kjedelige bygg. Prosjektene er ofte resultatet av en lang og sammensatt prosess, hvor – la oss være klare – arkitekter har lite makt og innflytelse.

Å redusere debatten til en motsetning mellom arkitekter og byutviklere er både forenklet og misvisende. Jeg er så heldig å jobbe med dyktige utbyggere som ønsker mer. Men, ofte går ikke regnestykket opp. Vi må kutte detaljer som ville gitt bygningene særpreg eller gjøre dem større for å øke salgbart areal på en altfor dyr tomt.

Vi må slutte med den forenklede retorikken når vi snakker om en virkelighet som er sammensatt og komplisert. Problemet er ikke arkitektene eller utbyggerne alene – det er systemet som ikke fungerer. At meglere har for mye makt er bare et symptom på en dypere sykdom: en overliberalisert byggebransje, hvor økonomi trumfer alle andre verdier. Og et samfunn som ikke vil mer.

Jeg er enig med Arve Juritzen når han sier at vi, arkitektene, må slåss for det vi står for. Jobben vår er for viktig for at vi skal lene oss tilbake og la meglerne bestemme. Men, er det ikke nettopp det vi gjør når vi prøver å ta mer kontroll over fagfeltet vårt, utfordrer høyhusstrategi, leilighetsnormen og arkitekturveilederen, eller stiller spørsmål ved riving av fullt funksjonelle bygninger?

Det er heller ikke overraskende at en ikke vet hvor i byen man befinner seg, når utvikling av gamle industriområder baseres på tabula rasa-tilnærming. Blant grunnene til at Ensjø og Nydalen er identitetsløse, er nettopp saneringen man har drevet med de siste 20 årene.

Byene vi opplever som vakre, med særpreg og identitet, har utviklet seg gradvis over tid – som lappetepper av historie. Derimot oppleves byer som Chandigarh og Brasilia, som ble planlagt og bygget fra ingenting, som kunstige og dysfunksjonelle, på tross av sine arkitektoniske perler.

Masteroppgaven «Transformasjonsparadoks; K an strengere grad av vern resultere i åpnere form for utvikling?» av Vignir Freyr Helgason viser, gjennom casestudier fra Oslo og København, at strengere grad av vern i transformasjon av gamle industriområder fører til steder med sterkere identitet.

Oslo og København tar i bruk ulike strategier basert på forskjellige grader av vern i utvikling av gamle industriområder. Mens København definerer byomdannelsesområder, hvor gradvis omforming og bevaring spiller en sentral rolle, operer Oslo med transformasjonsområder (T-områder), der det leges opp til radikal forandring som i praksis er uforenlig med bevaring.

Danmark har kartlagt hele sin industrihistorie, identifisert områder av nasjonal verdi, og fredet enkelte industrielle områder i København, som deler av Carlsbergbyen. I kontrast har Oslo ingen områdefredninger for industriområder – kun enkeltbygg registret på Byantikvarens gulliste og noe hensynsone-bevaring.

Resultatet er områder med sterkere stedsintegritet og identitet i København, som gir byen en unik identitet. I Oslo er historien en annen. Nye bydeler preges av kopimaskinarkitektur, i skarp kontrast med de få bevarte byggene som står igjen som svake referanser til fortiden.

Vern av få enkle bygg er ikke nok for å ta vare på områdetshistorie og stedetsintegritet ved utviklingen. Det kreves en helhetlig strategi for bevaring av kulturmiljøer. Vi trenger en byutvikling som bygger på eksisterende kvaliteter, ikke et system som systematisk sletter historien.

Det er på tide å diskutere rammer og verktøy som faktisk kan gi oss en mer karaktersterk by – ikke bare plaster på såret eller kopier av Frogner på Hovinbyen.