Katedralurbanisme

I forrige uke ble Kunstsilo kåret til verdens vakreste museum. Vegg-i-vegg ligger leilighetskomplekset som nylig fikk Arkitekturopprørets pris for årets styggeste bygg. De to byggene har mer til felles enn hva som skiller dem, skriver førsteamanuensis Ingrid Halland.

Av Ingrid Halland

Foto av Kunstsiloen i Kristiansand i kontekst, vann og båt i forgrunnen.

Kunstsilo er kanskje et estetisk ideal for klimakrisens krav om gjenbruk, men vegg-i-vegg med årets styggeste bygg blir mangelen på strukturelle begrensninger åpenbar, skriver innleggsforfatteren.

Foto: Alan Williams Photography

Da Kunstsilo åpnet i 2024 ble bygget på Odderøya i Kristiansand bejublet av både publikum og kritikere. Den ombygde kornsiloen ble trukket frem som et eksempel på at gjenbruk kan skape stor museumsarkitektur. Arkitekturmagasinet Dezeen omtalte Kunstsilo som en «basilika» og mente det kritthvite bygget liknet en katedral.

I sin Foucault-inspirerte analyse av makt og museer The Art Museum as Ritual fra 1995, identifiserte Carol Duncan kunstmuseene som postmodernismens siste katedraler. Den norske kunsthistorikeren Jens Thiis mente katedraler hadde en spesiell plass i kunsthistorien fordi de avspeilet menneskeåndens skiftende faser gjennom flere hundre år. De var et levende stykke kunsthistorie, «en utviklingshistorie i sten» skrev Thiis, hvor ulike tidsaldre ble kjedet sammen i et og samme byggverk.

Kunstsilo er en utviklingshistorie i betong som avspeiler skiftende estetisk-ideologiske faser.

I boken Vers une architecture (1923) hyllet Le Corbusier kornsiloer for å representere ny fase hvor arkitekturen kunne tilpasses enhver kontekst, blottet for geografisk spesifisitet. Modernismens samfunnsmessige ambisjoner ble avspeilet i byggets funksjon; siloen var både et beredskapslager for å sikre samfunnet mot uforutsette kriser og et verktøy for å regulere kornprisen for å øke profitten.

I Kunstsilo vises skiftende faser: Modernismens stor-skala samfunnsplanlegging, nedbyggingen av beredskapsinfrastruktur på 1980- og -90-tallet og samtidens krav om gjenbruk. Men modernismens idé om et bygg blottet for geografisk spesifisitet består, men nå i en større skala.

Byggingen av Kunstsilo er ikke bare et verktøy som øker verdien på Nikolai Tangens kunstsamling. I over tjue år har politikere verden over sett mot Bilbao i Spania, hvor de økonomiske virkningene av «Bilbao-effekten» i løpet av et knapt tiår transformerte den tidligere arbeiderbyen til kulturturistenes drømmedestinasjon.

I boken Enrichment: A Critique of Commodities fra 2017 undersøker Luc Boltanski og Arnaud Esquerre det europeiske økonomiske paradigmet som vokste frem etter at industriell produksjon migrerte fra Europa til Øst-Asia. De mener den nye formen for europeisk kapitalisme ikke er knyttet til industriell produksjon, men kunst, luksusvarer og kulturarv.

I følge Boltanski og Esquerre er pådriverne i berikelsesøkonomien den kreative klassen, turister og kulturprodusenter som kanskje ikke engang er klar over at de er viklet inn i byutviklingen eller i turistnæringen. På Odderøya er den offentlige kunsten med på å drive frem en urbaniseringsprosess med en byggeboom av dyre leiligheter. Bilbao-effekten innfrir igjen.

I boken På sporet av den tapte fremtid: Intervensjoner i norsk urbanisme og modernisme fra 2023 beskriver Alf Jørgen Schnell dagens byutvikling som et mylder av monotoni. Om det er Odderøya, Bjørvika eller Bilbao, følger nyutviklede bydeler samme oppskrift: kulturhus, kanaler, kaffebarer og interiørbutikker på bakkeplan (som skaper «liv» på fortauene), med luksusleiligheter i etasjene over (som skaper «liv» i boligmarkedet).

Schnell kaller dette for en konform urbanisme, en naturalisert form for kommersiell urbanisme som infiltreres i prosesser og virkeliggjøres i prosjekter vi ofte ikke legger merke til. Byen og menneskene som bor der blir stadig mer ensartet, hevder Schnell, og den bakenforliggende logikken virker umulig å unnslippe.

Portrett av Ingrid Halland — Ingrid Halland er førsteamanuensis i estetikk og kultur ved Institutt for kunsthistorie, estetikk og kultur og museologi, Aarhus universitet, Danmark.
Foto: Ilja C. Hendel

Siden millenniumskiftet har en flod av nye kulturhus skylt over landet. Buen, Bølgen, Stormen og Kilden. Maksimalt budsjett til glassfasader og minimalt budsjett til faktisk drift. For mange av kulturhusene blir det for dyrt å booke bra program når budsjettet er brukt opp på de nyinnkjøpte sceneriggene og flotte fasadene.

Den nye Odderøya-urbanismen kan kalles oljealderens katedral, hvor modernismens prinsipper om stedsløse byggverk føres videre inn i en urban kontekst. Bedehusene på Sørlandet forfaller, men en ny, ensartet treenighet skaper en hellig sfære i Bibelbeltet. Blottet for geografisk spesifisitet, fungerer den hellige sfæren som en sentrifuge: Naturen bygges ned, skjærgården bygges ut og nye kulturhus booster salget av leiligheter for boomers, de unge gamle.

Fra Kunstsilos panoramabar i niende etasje kan menigheten nyte det rituelle måltidet – naturvin og grissini – mens de skuer ned på Domkirkens spir og utover millioner av tonn med fyll- og fugemasse og luksusleiligheter med elbilladere, platting og plen.

For katedralen fortsetter, utover bryggepromenaden til den nyåpnede georgianske vinbaren som skal realisere utbyggernes drøm om uteliv på brygga, ytterst mot havgapet, til promenadens foreløpige kulminasjon, leilighetskomplekset De tre søstre.

Katedralurbanismen vokser, tilsynelatende uten begrensninger. I 2024 ble Kristiansand tildelt 139 millioner fra statsbudsjettet til å bygge nok et nytt kulturhus på Odderøya. Pressemeldingen fra Visit Sørlandet slår fast at det nye bygget til Vest-Agder-museet «representerer en investering i fremtidig vekst.» Det grønne skiftets krav om ressursbegrensning forblir ofte på overflaten. Signalbygg og symbolpolitikk har her noe til felles.

Og i denne typen for konform urbanisme har også stygt og pent noe til felles. Kunstsilo er kanskje et estetisk ideal for klimakrisens krav om gjenbruk, men vegg-i-vegg med årets styggeste bygg blir mangelen på strukturelle begrensninger åpenbar.