Kjære arkitekturopprører

Arkitektene er ikke hovedproblemet

Og klassisk stil er ikke den eneste løsningen. Det er Norge som har dårlige vekstforhold for ny ambisiøs arkitektur!

Serien «Stygt?» starter på NRK i kveld. Her reiser Hans Olav Brenner rundt i Norge og undersøker omdiskuterte bygninger og menneskene rundt. Han vil ha svar på hvorfor arkitektonisk kvalitet ofte uteblir. Serien kommer til å sette fyr på debatten om spekulatur. Jeg håper den vil sette bjelle på riktig katt, og synliggjøre at norske byggeprosjekter (både offentlige og private) ofte prioriterer lav pris foran høy kvalitet.

«Hvorfor tegner dere så stygge bygg?»

Det får arkitekter ofte høre. Svaret er enkelt: Dårlige oppdrag, trange budsjetter, korte tidsfrister og lite rom til å utforme kvalitet. Utbyggere som skifter arkitekt midtveis, presser ned kostnadene og ber om mest mulig for minst mulig.

Når resultatet blir uinspirert og dårlig, får arkitekten skylden. Kanskje noen arkitekter har gitt opp, slitne av å kjempe mot spekulaturen. Arkitektfaget er fanget i et usunt system, som ikke er rigget for å fremme arkitektonisk kvalitet:

– Utbyggere som presser kvalitet ut av budsjettene
– Politikk som ikke stiller krav til kvalitet, estetikk, materialitet, ansvar
– Innkjøpsordninger som belønner billig fremfor bra
– Et lovverk som ikke stiller krav om at den som skal tegne bygg i Norge skal ha formell arkitektutdannelse 

Virkelig? Ja, dessverre.

Hvis vil løser disse utfordringene, så nøster vi opp i rotårsakene til spekulatur, og en ny arkitekturæra kan starte.

Hvordan kan vi få flere fine bygg?

Samtidsarkitektur som nordmenn er stolte av, har én ting til felles: Arkitektene fikk faktisk lov til å gjøre jobben sin.

Wesselkvartalet. Kunstsilo. Nygårdsplassen. «Ungen» på Sagene. Vennesla bibliotek. Operaen. Her fikk arkitektene ressurser, ansvar, tid og tillit. Resultatet ble tidløse og unike bygg som inspirerer, blir elsket og som vil bli regnet som klassikere om 100 år!

Tenk om alle byggeprosjekter hadde tilsvarende gode forutsetninger! Da ville vi hatt fremvekst av vakker og kraftfull samtidsarkitektur. Bygninger og omgivelser som kunne lære av fortiden og vise vei mot fremtiden.

Er vi mer enige enn uenige?

Jeg kan forstå lengselen etter klassisk arkitektur. Antikkens bygg ble laget med kjærlighet til form, farger og proporsjoner og viser hva resultatet kan bli når man investerer i solide materialer og ekte håndverk.

Sammenlignet med dagens spekulatur er det ikke rart mange føler at nyere arkitektur har mistet noe. Men det er ikke en rettferdig sammenligning på samtidsarkitekturens vegne, for den har jo aldri bedt om å bli redusert til spekulatur. Det er noe som samfunnet og politikere har latt skje, og som i stor grad styres av økonomi, regelverk og byggekostnader.

Samtidsarkitekturen trenger et bedre jordsmonn å vokse i, slik at den kan spire frem som frodige, spennende og inspirerende bygninger av høy kvalitet. Som gir oss mennesker tro på samtiden og på fremtiden.

Kjære arkitekturopprører, vi vil jo begge ha:

– Vakre bygg
– Gode materialer og godt håndverk
– Menneskelig skala
– Detaljer og gode proporsjoner
– Stedstilpasning
– Farger som fungerer
– Medvirkning og demokrati
– Bevaring fremfor riving

Jeg tror at arkitekter og arkitekturopprørere vil mye av det samme, vi er jo 80 prosent enige!

Felles språk, ny epoke?

Kan vi møtes i et felles språk og starte en mer nyansert demokratisk samtale om arkitekturens utseende? Kanskje den opphetede stildebatten fører til at vi snakker forbi hverandre? Ønsker du deg egentlig «tidløs» arkitektur når du sier «klassisk stil»? Og med «tradisjonell arkitektur» tenker du da, som meg, på et nøysomt steds- og klimatilpasset hus med lokale byggematerialer og håndverksmessige detaljer?

Bergen kommunes nye arkitekturveileder er ifølge BA-journalist Sølve Rydland et godt startpunkt for både lekfolk og profesjonelle som ønsker et «forståeleg språk som gjer oss i stand til å dissekere eit bygg, på ein meir raffinert måte enn å konkludera med at bygget er stygt».

I kveld kan vi alle benke oss med popcorn foran NRK-skjermen og følge Brenners ferd gjennom arkitektur-Norge. En glitrende mulighet til å starte en diplomatisk samtale om arkitektur.

Kjære arkitekturopprører: La oss ikke kaste bort energi på å slåss om de 20 prosentene vi er uenige om, når vi kan forandre verden ved å stå sammen om de 80 prosentene vi er enige i.

Hvis vi retter kreftene mot det som virkelig hemmer kvaliteten i norsk bygging – spekulatur, kortsiktighet og minimale ambisjoner – kan vi skape en helt ny retning som tar mennesker, steder og fellesskap på alvor. Fra spekulatur til kvalitatur!

Da kan en ny epoke begynne. Ikke en kamp mellom stilarter, men en renessanse for kvalitet.