Klassisisme er mer enn fasadeutforming

Et viktig poeng er at det ikke bare er galt å mene at man kan ta en hvilken som helst bygning og kle den på nytt med klassiske ornamenter, men at dette rett og slett ikke er gjennomførbart. Hvis du plasserer klassiske ornamenter på en modernistisk bygning, vil du ikke få en klassisk bygning – du vil mest sannsynlig få en postmodernistisk utseende bygning.

Den avgjørende forskjellen mellom klassisk og modernistisk formgivning handler ikke om bruken av ornamenter – dagens modernister ornamenterer også fasadene sine– men om håndteringen av rom: klassisister avstår fra åpne planløsninger og har en særegen tilnærming til romlig komposisjon.

Kunsten å komponere rom, innbyrdes proporsjonering og justering av dem, bruk av symmetri og enfilader, korrelering av (hvelvede) himlingshøyder og -formers proporsjoner i ulike rom, håndtering av visuelle opplevelser når man beveger seg gjennom dem, tilpassing av kilder til naturlig lys og så videre utgjorde kjernen i tegnesalutdanningen ved arkitekturskoler før andre verdenskrig. Følgelig var klassisk romkomposisjon – ikke klassisk fasadeornamentikk – hovedmålet for tidlige modernisters angrep, eksempelvis fra Frank Lloyd Wright og CIAM (og de var bevisste på hva og hvorfor de angrep). Kunsten å komponere rom gikk så godt som tapt som et resultat av fremveksten av modernismen etter 1945 og har i de siste tiårene måttet gjenoppbygges.

Fasadekomposisjon i klassisk formgivning er uatskillelig fra- og nært knyttet til den innvendige romkomposisjonen. Hvis rommene i en bygning er ordentlig komponert, vil plasseringen av søyleordenene på fasaden følge naturlig. Hvis rommene ikke er ordentlig komponert, vil blott påføring av klassiske ornamenter og søyleordener neppe gi en vellykket klassisk bygning. 

For mange samtidige modernistiske arkitekter er det imidlertid ikke romkomposisjonen, men fasadeornamentikken som oppleves som det mest foruroligende ved samtidig klassisk formgivning. Det er derfor rimelig å spørre om man kan utforme en bygning i henhold til klassiske prinsipper for romkomposisjon og på samme tid utelate fasadeornamentikken. Tidlig på 1900-tallet eksperimenterte Adolf Loos med en slik tilnærming. Det man i så fall får er en hvit boks, slik som hans Villa Müller i Praha. Bygningen er interessant for sin tid, men en by bestående av kun slike bygninger ville neppe være et atspredende sted å bo i. Alternativet er ornamenterte bygninger i modernistisk stil (som gir resultater som illustrert ovenfor) eller anvendelse av ornamentikk i art nouveau- og art deco-stil, hvilket fordrer eksepsjonelle visuelle og grafiske ferdigheter hos arkitekten.

Når man underviser i klassisk formgivning, er det viktig å gjøre studentene oppmerksomme på den uavviselige sammenhengen mellom fasade og romlig komposisjon. I klassisk formstudio ved NTNU får studentene utlevert plan av et romersk tempel av Sebastiano Serlio og blir bedt om å legge til en portiko på fasaden. I prosessen innser de at for å oppnå dette, må de justere formen og proporsjonene til portikoens innenforliggende rom og omvendt. Resultatet er planer som avviker betydelig fra Serlios prototype.

Det er alltid feil å generalisere, men når jeg diskuterer mine studenters klassiske prosjekter med andre arkitekter legger jeg ofte merke til et viktig avvikspunkt. Arkitekter med klassisk bakgrunn fokuserer på romlig komposisjon og oppfatter den fysiske materialitet kun som et verktøy for å skape denne komposisjonen. Utvilsomt kan ingen bo i en vegg; mennesker bor i rom dannet av vegger. I motsetning til dette synspunktet er modernistiske arkitekter mer tilbøyelige til å identifisere en bygning med dens fysiske materialitet. Ideen synes å være at når arkitekter formgir en bygning, så bør dens materialitet være det sentrale anliggendet. Innvendige rom blir derav ansett som et biprodukt av bygningens materialitet. Det ville absolutt være feil å si at modernister ikke bryr seg om rom, men de bryr seg avgjort på en annerledes måte om saken i forhold til klassisister. Jeg sier ikke at én tilnærming er bedre enn den andre, men å overse romlig komposisjon i diskusjoner om samtidig klassisk formgivning vil sannsynligvis ikke bringe oss særlig langt på vei.