Kontroll, pris og kvalitet

Den rød-grønne arkitekturpolitikken bør konsentrere seg mer om arbeidsvilkårene til de som skal skape fremtidens kvalitetsbygg enn om kvelende kontroll på kontroll.

Av Ørjan Tynkkynen

Den rød-grønne arkitekturpolitikken bør konsentrere seg mer om arbeidsvilkårene til de som skal skape fremtidens kvalitetsbygg enn om kvelende kontroll på kontroll.

Av Ørjan Tynkkynen

Ørjan Tynkkynen er sivilarkitekt MNAL.

Foto: privat

Det sies at intensjonene bak kommunismen var alltid de aller beste, men av en eller annen grunn skrantet det med den praktiske gjennomføringen. Planøkonomi og de andre planene fungerte nemlig aldri helt som planlagt.

Utfordringen er at et slik system stiller skyhøye krav til de, for arkitekter kjente konseptene, planlegging, utførelse og kontroll. Planøkonomi krever en dreven «politruk», en kontrollør med nesten guddommelig kunnskapsnivå og dømmekraft. I praksis har det vist seg svært så vanskelig, for ikke å si umulig, å finne slike individer.

Intensjonen er slett ikke å sammenligne rød-grønne i Norge med Sovjet, men når man leser om hva som skal definere den rød-grønne arkitekturpolitikken er det vanskelig å unngå inntrykket at kravene som kommer til å bli stilt vil sannelig være skyhøye.

Dermed blir spørsmålet hvordan man skal sikre at de ambisiøse målene oppnås? Standardsvaret virker å være mer kontroll på kontroll, det vil si enda mer byråkrati. I en vestlig blandingsøkonomi betyr dette at noen må ta regningen for denne kontrollen, og for timene med planlegging og utførelse det vil kreve for å oppnå den etterstrebede kvaliteten.

Med andre ord blir spørsmålene: Vil dette bli en merkostnad, eller vil de nye kravene gå på bekostning av noe annet? Det ideelle ville selvsagt vært et system som er så selvstyrt som mulig, for selv i våre vestlige demokratier finnes det ikke noen allvitende kontrollører, kun saksbehandlere med variert bakgrunn og erfaring, som dessuten jobber under stort tidspress.

For ikke å glemme at byråkratiet spiser opp timer som med fordel kunne vært brukt på planlegging og design av høy kvalitet.

Hvis man nå først skal bruke mer offentlig styring for å oppnå bedre resultater, hvorfor ikke prøve å garantere at de som skal stå for PRO og UTF av fremtidens bygninger skal ha en reell mulighet til å gjøre en god jobb, ikke bare konsentrere om KONT?

En mulighet er å introdusere en pris- og/eller timebruksnorm for arkitekter, og andre involverte parter. Tidligere ble arkitekthonoraret beregnet som en prosentandel av den totale byggekostnaden. Om det skal være prisen og/eller antall timer som normeres kan selvsagt diskuteres.

I Tyskland for eksempel er arkitekthonoraret mellom 10 og 15 prosent av byggekostnaden, og dette er lovregulert av staten: Honorarordnung für Architekten und Ingenieure (HOAI). Når et slikt system finnes i Tyskland, kan noe slikt heller ikke være i strid med EU/EØS-reglene.

Det er ikke kontrollen som skaper kvalitet, den kontrollerer kun at kvaliteten finnes. Utfordringen er å skape et kontrollsystem som ikke kveler fagområdene som skal kontrolleres.