Meninger om arkitektkonkurranser

Som MNALer og sentralstyremedlem i AFAG på 1990-tallet reagerte jeg på den vanvittige sløsingen med arkitektinnsats åpne arkitektkonkurranser medførte.

Av Lars Gulden

Som MNALer og sentralstyremedlem i AFAG på 1990-tallet reagerte jeg på den vanvittige sløsingen med arkitektinnsats åpne arkitektkonkurranser medførte.

Av Lars Gulden

Lars Gulden er pensjonert siivilarkitekt MNAL og sentralstyremedlem i AFAG.

Foto: privat

I oppkjøringen til OL på Lillehammer ville jo alle som kunne klype i en blyant være med, og en rekke kontorer brukte tusenvis av timeverk på å «utvikle» seg, uten at de som ikke nådde opp fikk noen dekning for de kostnadene som var nedlagt. Jeg skrev et innlegg om dette i AFAGs spalte i ARKITEKTUR, eler Arkitektnytt som bladet den gangen het.

Per Rygh som den gang var konkurranseansvarlig i NAL, svarte med å påpeke at konkurranser var til standens fordel. Slik kunne man få innspill fra unge / yngre og uetablerte kontorer, og derigjennom få frem nye og spektakulære svar, uten at ressursbruken innen standen var bekymringsfull – mente han.

Kravene til materiale som skulle leveres var løst og omfattende formulert, ikke minst i forbindelse med OL-arenaene før OL på Lillehammer. OL-systemet forventet at konkurranseutkastene skulle leveres uten annet honorar til de som deltok, enn æren som ventet dem som vant konkurransen om de enkelte prosjektene.

OL-tilnærmingen var smittsom, og vi tegnet og tegnet for innbydernes papirkurver.

Siden den tid er det blitt utlyst en rekke omfattende konkurranser om utnyttingsmuligheter for diverse offentlige bygg. Og som i bransjen forøvrig er dokumentasjonskravene blitt mangedoblet i omfang og kompleksitet.

I årene som fulgte ble det invitert til en rekke offentlige, halvoffentlige, kommunale og private arkitektkonkurranser. NAL juryerte og utpekte vinnere – og tapere og alle ble fattigere av prosessen.

Heldigvis er det blitt vanligere med honorering av de kontorene som forhåndsnomineres. Men samtidig er krav til detaljeringsgrad blitt skjerpet – ofte lang utover det som er nødvendig for å vurdere prosjektets arkitektoniske, landskapsmessige og miljømessige kvaliteter. Et forprosjekt er ikke lenger bare en idéskisse til hvordan prosjektet kan utformes, og forhåndsnominasjon sikrer at de som får delta har kunnskap, personell og faglige forutsetninger for å gjennomføre prosjektet.

Men de uprofesjonelle prosjekteierne må gis kunnskap om hvilke krav som stilles før NAL godkjenner at deres medlemmer skal delta – og arkitektbedriftene må vise solidaritet nok til å følge NALs krav lojalt.