Meninger / Debatt
Et svar til Angelo, Eide og Billaud Feragen
Av Branko Mitrović
Mer transformasjon, med god grunn
Hvordan jobber man på best mulig måte med transformasjonsprosjekter? Og hvordan påvirker skiftet arkitektutdanningen, spør Samuel Billaud Feragen og Steffen Wellinger ved NTNU.
Av Samuel Billaud Feragen og Steffen Wellinger
Hvordan jobber man på best mulig måte med transformasjonsprosjekter? Og hvordan påvirker skiftet arkitektutdanningen, spør Samuel Billaud Feragen og Steffen Wellinger ved NTNU.
Av Samuel Billaud Feragen og Steffen Wellinger
Bakgården i Pressens hus, tegnet av Atelier Oslo og KIMA arkitektur (ferdigstilt 2021).
Foto: Samuel Feragen/ NTNUI den nasjonale Arkitekturstrategien fra 2009 nevnes transformasjon av eksisterende bygninger knapt nok med et ord, mens det gjennomsyrer den rykende ferske strategien som ble lansert før sommeren. Hvordan svarer vi som arkitekter på dette? Hvor stor del av arkitektfaget skal transformasjon være? Og hvor stor plass skal det ha i arkitektutdannelsen?
Transformasjon er et veldig løst definert begrep. Det betyr forvandling, endring, og handler om å ta med seg kjernen av noe idet man former det om til noe nytt. I arkitekturfaget ble begrepet først og fremst brukt om områdetransformasjoner frem til for 15 år siden, før det i dag i tillegg blir mye brukt på bygningsskalaen også.
På bygninger, brukes begrepet om et bredt spekter av tilnærminger. I et miljøperspektiv blir det løftet frem at metoder fra bygningsvern er anvendelige for å gjennomføre bærekraftige transformasjoner av bygninger både med og uten vern, fordi bevaring går hånd i hånd med lav ressursbruk. I dette ligger en metode for transformasjon med stor lojalitet ovenfor den eksisterende bygningen sånn som den er.
På en annen del av spekteret jobber nybyggsektoren mot en omstilling i retning mer ombruk av materialer og bygningsdeler for å redusere miljøavtrykket til bygningen. Dette gjør grensegangen mellom «rene» nybygg og transformasjon noe utydelig. For å parafrasere Thesevs-paradokset, hvor mange ombrukte bygningsdeler må du ha i et nybygg før det kan regnes som en transformasjon?
Og imellom ytterpunktene finnes et mylder av andre metoder og tilnærminger som legger vekt på forskjellige aspekter ved det eksisterende i en transformasjon i møtet med det som endres eller tilføres nytt. De styrende aspektene vil som oftest være en blanding av hensyn til klima og miljø, kulturhistorie og identitet, og ikke minst estetikk.
Men det handler ikke bare om miljø og bygningsvern. Det økende fokuset på transformasjon må også sees som et svar på identitetsløsheten som mye moderne arkitektur blir kritisert for: dårlig formmessig tilpasning, ensformige fasader og livløse materialer. Løsningen ligger både i det å gjenbruke bygninger som er identitetsskapende og bidrar positivt med historisk forankring og estetisk kvaliteter, og ved å bygge nytt med høyere estetiske ambisjoner og høyere arkitektonisk kvalitet.
Den nye nasjonale arkitekturstrategien er klokkeklar: Vi må transformere mer. Dette reduserer ikke arkitektens handlingsrom. Arkitektens kreative og estetiske kjernekompetanse som problemløsere og formgivere, er nødvendig og mer relevant enn noen gang. Ikke minst i transformasjonsoppgaver som ofte er mer komplekse og mer uforutsigbare enn nybygg.
Arkitekter og arkitektur kan ikke løse alle verdens problemer, men vi må prøve å påvirke der vi kan. Miljø og identitetsspørsmål må vi klare å svare på. Vi må bygge vakrere, mer råvarebasert, mer nøkternt, med lenger varighet, med mer gjenbruk, og med mer tilpasning til eksisterende bebyggelse.
Hva betyr dette for arkitektutdanningen? En relevant arkitektutdannelse må ha som siktemål å gi studentene verktøy som skal gjøre dem rustet til å håndtere oppdragene som møter dem i arbeidslivet.
Det er denne omleggingen av store deler arkitektutdanningen på NTNU som tre av oss på NTNU skrev om 24. februar.
Alt er ikke transformasjon, og alt skal ikke handle om transformasjon. Samtidig mener jeg at transformasjon er godt egnet som paraplybegrep for paradigmeskiftet i arkitektfaget som den nye danske arkitekturstrategien beskriver. Det er den virkeligheten vi må forholde oss til, som understrekes av det enorme fokuset på transformasjon, ombruk og gjenbruk i de ferske norske og danske arkitekturstrategiene.
Hvilke deler av faget vårt blir utfordret av dette skiftet? Hvordan jobber man på best mulig måte med transformasjonsprosjekter? Hvordan påvirker skiftet arkitektutdanningen?
Fredag 31. oktober og lørdag 1. november inviterer NTNU, NAL og TAF til et seminar for å nettopp diskutere dette, og ikke minst å lære av hverandre. Sees vi i Trondheim?
