Mind the gap – hva jeg oppdaget da jeg snakket med arkitektene

Frivillighet og forpliktelser 

Senere er jeg på et møte i et annet kontor. Aktiviteten er høy, og porteføljen er omfattende. Dette kontoret har våget å si høyt at de har et konkrete og ambisiøse mål for porteføljen.

– Vi setter bærekraftmål for hvert prosjekt, sier lederen for arkitektene. 

Jeg spør om hvordan de sørger for at målene nås: 

– Det er frivillig og opp til prosjektlederen å sørge for at målene blir nådd.  For vi har ikke en kultur der vi tvinger frem noe.

Slik setter han ord på et viktig dilemma. Bærekraftmål oppfattes som begrensninger, og for mange begrensninger kan hemme skaperkraft. Men er holdningen om at kreativ frihet trumfer bærekraftmålsettinger hensiktsmessig fremover?

Mange av de jeg har snakket med er medlem av Grønn byggallianse, et tydelig signal om at de ønsker å bidra til bærekraftig utvikling av faget. En sentral målsetting for Grønn byggallianse er at klimagassutslipp i vår bransje skal reduseres med 55 % innen 2030 og 95 % innen 2050. Dette sammenfaller med det Norge har signert på som en internasjonal forpliktelse.  

Et gap mellom hvor vi er og hvor vi skal 

Dette er bare to av mange eksempler på kontorer som har gode intensjoner og ambisiøse enkeltprosjekter.

Her er problemet:  

Det ene kontoret har ikke mål for porteføljen. Det andre kontoret har satt seg konkrete mål, men ikke systematisert at ansatte følger opp målsettingen.

Det virker på meg som at det er et uheldig gap mellom intensjoner og praksis, og det gapet må tettes, raskt. For nå skjer det mye, og det går fort: 

Europas strategi for å oppnå FNs bærekraftmål, The European Green Deal, blir førende for vårt lovverk og kommer til å ha mye å si også for arkitektfaget: Parismålene skjerpes (klimagassutslipp), Monterealmålene skjerpes (naturvern), og dessuten skjerpes krav til sirkulærøkonomi, mindre miljøgifter, økt biologisk mangfold og energisparing. 

Rapporteringskrav  

En viktig konsekvens av EUs pådriv, er EU-direktivet om bærekraftrapportering (CSRD) som mest sannsynlig vil innføres i Norge allerede i år. Først ut til å rapportere er de største foretakene av allmenn interesse.

 Kort fortalt skal omfattende, detaljert bærekratinformasjon, det vil si 1144 datapunkter, inn i årsberetningen på linje med finansiell informasjon.

De fleste arkitektvirksomheter treffes ikke direkte, men hva hvis kunden til et arkitektkontor har krav til rapportering? Hva hvis rammeavtaler eller anbudskonkurranser setter krav til informasjon som skal inn i rapportering?

Uansett vil rapporteringskrav påvirke stadig flere, og det er lett å tenke seg at de kontorene som ikke kan svare ut bærekraftspørsmål får et problem. 

Avventende og utilstrekkelig 

Vi er i en historisk brytningstid, der tempoet på endringer knyttet til alle sektorer aldri har vært så høyt som nå. Det er 6 år til 2030, og da skal vi altså ha redusert klimagassutslippene med 55%, sammenliknet med 1990-nivå. Siden 1990 har vi hittil redusert med cirka 5%.

Tilbake til samtalene med kolleger. En avdelingsleder i et arkitekt- og rådgivingsmiljø følte seg tilsynelatende trygg på at de er på rett vei: 

* Vi omstiller oss så snart lovene kommer, vi arkitekter er jo gode på det. 

Dette er en avventende innstilling som har fungert så langt. Antakelig har de mye kompetanse som fort kan iverksettes når det trengs.  Men utsagnet vitner kanskje også om en noe manglende innsikt over hvor vi er på vei og hvor omfattende endringene blir? 

Burde ikke flere arkitekter være fremoverlente, og i det minste øve seg på å gjøre ting på nye måter, før alle lovene trer i kraft? Det tar tid å bli god på nye ting, og det tar tid å skape god arkitektur under nye forutsetninger.  Fra mitt ståsted synes det som det er mange som sitter og venter på at staten skal piske oss fremover med nye byggeforskrifter. 

Handlingsrom for å skape god arkitektur

Samtidig kan jeg forstå at det ikke er lett å ta inn over seg hva som kreves fremover. Det er krevende nok som det er å skape god arkitektur innenfor de rammene vi er vant til. Handlingsrommet for utøvelse av faget kan synes som det blir smalere og smalere jo flere krav som kommer.

Alle som driver med skapende arbeide vet at motstand kan være stimulerende i en kreativ prosess. Hindringer bidrar til utvikling, det har menneskehetens historie vist oss gang på gang.

Ingen vet nøyaktig hvor faget er på vei og hva omstillingen har å si for arkitekturen og arkitektene. Mange føler med rette at det er uoversiktlig og overveldende med alle endringene.  Men en ting er sikkert; vi komme ikke utenom.  Og heldigvis er det mye vi kan gjøre. 

Jeg har vært i dialog med flere som har god kompetanse både på lovverk, rapporteringer og på endringsledelse, og anbefalingene lyder omtrent slik: 

Lag en plan for omstilling. En konkret, målbar plan som evalueres jevnlig, som er forpliktende og som dreier porteføljen mot en arkitektur fremtiden trenger.  

Hvis arkitektene vimser bort mulighetene nå, kan handlingsrommet fremover bli så trangt at det verken blir gøy, god arkitektur eller god business.