Mitt KI-manifest

La meg innrømme det først som sist: Denne tekstens utgangspunkt er følelser av frustrasjon, avmakt og framtidsfrykt. Det er knapt noe menneske i Norge som kan gjøre meg så oppgitt som digitaliseringsminister Karianne Tung.

Det framstod krampaktig, unyansert og ukritisk å komme med krav om at 80% av offentlig sektor skal bruke KI innen 2025. Jeg blir skuffet av at digitaliseringsministeren møter overvåkningsselskapet Palantir, mens Amnesty protesterer utenfor. Jeg himlet med øynene da jeg leste i Aftenposten at digitaliseringsministeren mener «KI er et tog man må hoppe på før det forlater stasjonen», fordi i mine øyne er sjansene minst like store for at man hopper foran toget som på det. 

Det er ikke dermed sagt at jeg ikke forstår at teknologi utvikles, at nye verktøy er spennende, at de tas i bruk. Jeg forstår også at det ikke er mulig å stille seg på sidelinjen, at våre oppdragsgivere også vil forvente tempoet, mengden output og de ferdige, glansede uttrykkene som selv en nyfødt idéskisse kan få i 2026.

Det jeg ikke aksepterer er at å «hoppe på KI-toget» nødvendigvis leder til bedre arkitektur. Heller ikke til bedre prosesser, flere boliger, mer givende arbeidsdager eller mer frigjort tid til å utøve faget vårt. Jeg mener tvert imot at den tiden som «frigjøres» av KI- verktøy kun finnes i en veldig kort overgangsfase, mens verktøyet er under utprøving. Etter det, når verktøyet er etablert praksis i bransjen, finnes jo ikke denne frigjorte tiden lengre. Da sitter vi igjen med mindre tid til å utføre (det som sannsynligvis blir) kjedeligere oppgaver.

Den dypt menneskelige gleden i å skape noe

I Morgenbladet 13. juli 2025 skrev Hanne Østli Jacobsen en artikkel som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Overskriften lød «Det å få bruke sin egen hjerne kan bli som økologisk mat: en luksus». Oversatt til arkitekturfaget kan vi si: Det å få tegne selv vil bli en luksus.

I artikkelen beskriver hun det hun omtaler som fire reelle KI-farer:

For det første pusher selskaper for å ta i bruk KI til oppgaver som teknologien ikke passer til. I journalistens eksempel er vedtak om støtte fra NAV en slik oppgave: Her kan ikke KI brukes, for en statistisk sannsynlighetsvurdering vil per definisjon aldri være riktig. Hvis resultat er viktig, er KI uegnet, oppsummerer hun. Det samme kunne man sagt om å bruke KI til å for eksempel sammenfatte byggeregler. Å sørge for at prosjektet følger teknisk forskrift, er et ansvar som må ligge hos et menneske. 

Journalistens andre poeng er mitt hovedanliggende, og det som gjør meg aller tristest når jeg tenker på framtiden til arkitekturfaget; KI brukes til oppgaver som mennesker liker. Østli Jacobsen nevner gleden i å oversette en tekst – bakse med ord og metaforer og kulturkunnskap. For oss arkitekter er det lett å se for seg gleden i å bale med en plan, tegne, tegne og tegne til det løsner. Eller dykke og grave etter en konseptuell tråd som kan følge prosjektet gjennom. Eller den store gleden idet snittet endelig sitter og man kan se for seg prosjektet bebos av massevis av framtidsfolk i årtier og -hundrer framover. 

For det tredje, skriver Østli Jacobsen, har KI-løsninger en tendens til å flytte makt vekk fra arbeideren. Vi får mindre frihet til å utforske egne formgivningsmetoder, fordi lisensene på programvaren er betalt og vi må få valuta for pengene. «Et innkjøpt verktøy må brukes – og overvåkning ligger innebygget i programvaren», oppsummerer hun. I tillegg, ved å bruke disse verktøyene, bidrar vi til å gi dem data, til å trene dem opp til å mer effektivt kunne erstatte oss. Vi bidrar direkte til å gjøre oss selv utdaterte. 

Den siste faren handler om hvordan KI påvirker vår faglige selvtillit. KI gjør det vanskeligere å bruke våre kritiske ferdigheter. Sett fra arkitektkontorets ståsted: Vil en ung arkitekt stole nok på seg selv til å overprøve KI-assistenten når den tar feil? Hva om hun aldri har jobbet uten KI-assistenten? Kan hun da være en god KI-kontrollør? 

Østli Jacobsen avslutter artikkelen med en bekmørk framtidsvisjon. «Vi blir alle mellomledere», skriver hun. «Og dette er sakens kjerne: Hverdags-KI kommer til å skvise oss både ovenfra og nedenfra. Ovenfra fra sjefene som vil (og må) styre, sette retning og for all del ikke være, grøss, lite innovative. Og nedenfra av KI-ene som tar oppgavene vi likte å gjøre, og som vi tjente til livets opphold med.»

Verktøyene

De siste 20-30 årene har arkitekter tatt i bruk en stor mengde verktøy som har vært nye for oss, som BIM-verktøy og parametrisk design. Som fjerdeårsstudent på NTNU for snart 20 år siden, husker jeg at jeg stusset over et uterom i det nylig ferdigstilte «8 house» (BIG) i Ørestaden. Landskapet så vitterlig ut som om det ikke var verken tenkt eller tegnet. Det så ikke ut som om noen hadde ført en penn over et papir og tenkt «hvor skal barna som bor her møtes og leke?», «hvor skal de felles utegrillene stå?», «hvor kan hun sjenerte sitte i fred og se på mobilen sin, lytte på andres samtaler eller fuglekvitter?»

Derimot så dette uterommet utelukkende ut som om en musepeker i for eksempel programmet Sketchup hadde møtt en path, trykket offset path, 2m, markér flate, push 0,5 m, offset path 2, markér flate, push 0,5m. Resultatet er et intetsigende gårdsrom.

Kanskje var denne tidsperioden, da Archicad og Revit ble standardverktøy på arkitektkontorer, egentlig starten på en ny tidsregning innen arkitekturen? La oss for gøy kalle den datacen – altså datamaskinenes tidsalder innenfor arkitekturen. For inntil denne typen tegneverktøy ble lansert, var det faktisk ikke mulig å forme noe uten å tenke.

Nå er det mulig å forme uten å tenke. Og KI-verktøy akselererer denne utviklingen. 

Mer enn dette

I årene framover kommer vi til å tilbys mange verktøy som vil «hjelpe oss å tenke». Parallelo er et av disse som er solgt inn til både arkitekter og utviklere i Norge. «We enable a new way of designing large residental projects», forteller de på nettsiden sin. «Efficient and high quality floor plans, generated in seconds».

Kort fortalt fungerer det slik at data mates inn, for eksempel leilighetsstørrelser, netto/brutto-faktor og prosjektverdi, og så genereres volumkonsepter med typiske etasjeplaner. Det er fair å bruke et profittmaksimeringsverktøy i et stort prosjekt med hundrevis av millioner kroner i spill. Det er klart at det er interessant input i et prosjekt å kartlegge hvordan økonomiske forutsetninger påvirkes av for eksempel leilighetssammensetning, men arkitektens samfunnsoppdrag er så mye mer enn dette.

Faren ligger i muligheten for en misforståelse – at dette verktøyet kan omtales som (og brukes som) et arkitekturprosjekteringsverktøy. Eller for å si det med Kai Reaver i artikkelen fra 27. november:

«Men når vi løfter blikket, blir det mer grunnleggende spørsmålet hvilket ansvar arkitektprofesjonen faktisk påtar seg – og hvilket etisk mandat den mener den har i det bebygde miljøet i møte med KI og andre teknologiske systemer som etter hvert overtar oppgaver mennesker utfører i dag.» 

SLOP

På kontoret vårt synes vi det er viktig å være proaktive, holde oss oppdatert, forstå verktøyene som tilbys oss. Et KI-verktøy vi har gjort oss kjent med er visualiseringsverktøyet Midjourney. Verktøyet lar oss raskt skifte mellom formspråk, kledningstyper, vær, fasadekompleksitet, stil og stemning i bildet.

Kollegaene mine er dyktige arkitekter med god magefølelse for form, uttrykk, konstruksjon og materialbruk. Programmet kan brukes til uttesting, det kan «oppdras» til å bli en slags samtalepartner som gir bildesvar på arkitektens prompt. Det er ikke uinteressant.

Magefølelsen er likevel at vi sløser med talentet vårt hvis det er slik arkitekter kommer til å jobbe framover. I det abstraksjonen til en skisse er tatt ut av arbeidsprosessen, er det mye mindre plass til tanker og ideer. Prosjektene blir for ekte, for fort. 

Det som mater KI-verktøyene er jo som kjent kun innhold som allerede finnes på nett. KI-en sammenstiller, den skaper jo ikke, den tenker jo ikke. Faren er at prosjektene blir stadig mer generiske, en akselerering av en tendens som har vært i arkitekturen i mange år allerede. I verste fall ender vi opp med SLOP.

SLOP er definert av Wikipedia som «media av lav kvalitet, inkludert skrift og bilder, skapt med generativ kunstig intelligens, kjennetegnet av en iboende mangel på innsats, logikk eller intensjon.» Og dette er vel det nærmeste jeg kommer et (anti-)KI-manifest: Vårt arkitektvirke skal være preget av både innsats, logikk og intensjon.

Prinsesse Vilikke eller Bartleby

I en kommentar i Morgenblader 14. juni 2025, «Chat GPT får neppe verdensherredømme I en fei. Men KI ødelegger språket vårt», summerer Bernhard Ellefsen det opp på følgende måte: «Det er nesten rørende i all sin menneskelighet, dette: Teknologien vi tror skal erobre verden, ender opp med å forsøple den, og det med et strømforbruk av det klimaødeleggende slaget.»

KI kan åpenbart forenkle og hjelpe til i administrative fag, med å for eksempel scanne store datasett etter uregelmessigheter. Og hvis KI-en kan finne flere kreftsvulster på røntgenbildet, skal den selvfølgelig få lov til det. Men innenfor kreative fag, som musikk, litteratur, billedkunst og arkitektur, må vi mennesker få holde på i fred. Jeg har ikke lyst på «snarveier», jeg har ikke lyst på denne typen «effektivisering». Jeg vil at vi skal få tid og tillit til å gjøre arbeidet selv. 

Det føles jo unektelig barnslig å gå rundt her som en snart middelaldrende Prinsesse Vilikke. Samtidig er det jo «vil ikke!» det roper inni meg i møte med mange av disse verktøyene. Ikke bare de nye KI-verktøyene, men også noen av dataprogrammene jeg har brukt gjennom karrieren så langt.

I snart 30 år har dataprogram både utvidet og begrenset vår mulighet til å skape arkitektur – verktøyet har vært med på å diktere formene som har blitt skapt. Det er foreløpig vanskelig å se hvordan KI skal kunne lede til bedre arkitekturproduksjon. Så mitt «vilikke» vil ikke riktig rikke seg, selv om samtiden dytter i retning av mer KI.

En mer høflig variant kunne være å heller si som Herman Mevilles romankarakter Bartleby: «Jeg foretrekker å la være. Men så kan jeg jo ikke la være heller». Og Bartleby døde jo av sult til slutt. Så det er jo ikke noe svar å isolere seg. 

Her i Oslo, hvor vi har et relativt lite og sammensveiset arkitektmiljø, har vi en god mulighet til å komme fram til noen felles kjøreregler. En etisk plattform, en arkitektens Vær Varsom-plakat, et felles manifest, kall det hva du vil. Ønsket om å løfte etikksamtaler vi hadde hatt internt på kontoret opp til et bredere fagfellesskap var en motivasjonene bak arrangementet om KI og arkitektur på Byens Tak 19. november i fjor.

Det vil komme flere arrangementer på Byens Tak som kobler seg til tematikken. Parallelt er uformelle nettverk i ferd med å etableres på tvers av byens arkitektkontorer, der informasjon, erfaringer og kritikk deles åpent. 

En ting Hans Olav Brenners glimrende folkeopplysningsserie «Stygt?» har gjort veldig tydelig, er at bygningene som omgir oss ikke har blitt bedre de siste 20-30 årene, på tross av den store evolusjonen i verktøyene vi har hatt tilgjengelig.

Hovedspørsmålet vi arkitekter stiller oss selv i årene framover bør ikke være hvordan bruker vi KI best, men hvorfor bruker vi verktøyene vi bruker? Og hvordan kan vi forme arkitektrollen og verktøybruken slik at resultatet blir bedre arkitektur?