Modernismen som parentes

Jørgen Stavseng skriver i Arkitektnytt at Arkitekturopprøret vil gå inn i historien som en parentes, som postmodernismen gjorde.

Tiden vil vise om han får rett. Men mye kan tyde på at denne gangen er det alvor. Det kan like gjerne være den modernistiske arkitekturen som nå går inn i historien som en parentes, og tar med seg alle arkitekter som ikke er i stand til å omstille seg.

Stavseng har en fyldig bukett av eksplisitte og implisitte argumenter til å underbygge sin påstand, og gjentar stort sett de samme flosklene som gikk på repeat hos arkitektstandens representanter inntil nylig.

Jeg skal nøye meg med å kommentere kamelen som for mange er vanskeligst å svelge: «Ikke-modernistisk arkitektur er rigid og kan ikke være uttrykk for vår tids kultur».

Jeg spør: Hvorfor ikke?

Jeg tipper Stavseng har både dress og slips i skapet sitt, som er et antrekk fra 1800-tallet. Skosnorer og knapper har han sikkert også, til tross for at de langt mer rasjonelle «vår tids» glidelås og borrelås er funnet opp for lenge siden.

At vår tid er så forbasket unik og moderne at dens arkitektur ikke kan ikles kulturhistoriens drakt, er modernistisk propaganda som aldri er blitt begrunnet.

Innlagt vann, betongdekker, ventilasjonssystem og heis var for lengst på plass i arkitekturen før den modernistiske stilen kom.

Den konseptuelle, abstrakte arkitekturen uten ornamenter kan umulig være et bedre uttrykk for vår tid og vårt sammensatte samfunn enn hele (den globale) arkitekturhistoriens rikdom. Tvert imot, som undertegnede og miljøpsykolog Einar Strumse vil redegjøre for i Samtiden nr. 1/23, så er det nå sterke vitenskapelige indikasjoner på at arkitekturhistoriens rikdom nettopp representerer variasjon over universelle estetiske behov hos mennesker.

Det er på tide å stille spørsmålstegn med om ikke den begrensede sosiogeografiske spredningen i arkitektstanden sammenlignet med for eksempel musikkbransjen nettopp er symptomatisk på begrenset kulturell frihet i selve faget.

Stavseng spør retorisk om man også i andre kulturuttrykk skal holde seg til klassiske former, og misforstår dermed Arkitekturopprøret som en reduksjon i stedet for en økning i kulturuttrykk: I musikken er det ingen som protesterer på at noen kopierer 1700-talls estisk joik hvis de føler for det. I gastronomien er det ingen som protesterer på at noen kopierer middelaldersk surdeigbaking, tvert imot feires det. I alle disse kulturuttrykkene eksisterer det ekte frihet. Det gjør det ikke i arkitekturfaget.

Det begynner heldigvis å bli langt mellom arkitekters nedlatende uttalelser av typen Stavseng kommer med. Jeg velger å tro at de fleste arkitekter nå forstår at slik kan man ikke holde på.

Men det er også symptomatisk hvordan slike uttalelser ikke blir møtt med fordømmelser fra andre i arkitektstanden. Arkitektene sitter nå bare stille i båten, særlig de som egentlig er enig i Stavseng, men som av taktiske årsaker unnlater å si det høyt.

Det er symptomatisk hvordan det nå er planleggere, filosofer, jurister og psykologer som driver debatten om arkitektur. Og det er symptomatisk at det nå er Arkitekturopprørets ledelse som får telefoner fra politikere som ønsker innspill på hvordan man legge til rette for ikke-modernistisk arkitektur.

I Arkitektnytt i 2021 sier Mad-arkitekt Kurt Singstad: «Fargekonsulentene er her allerede, og om vi ikke klarer komme opprørernes forventninger i møte, vil arkitektrollen kunne bli enda mer vingeklippet.»

Den ærlige debatten om arkitektur foregår nå på andre arenaer enn arkitektenes, og arkitektene har allerede mistet ytterligere definisjonsmakt siden 2021.

Med vitenskapen i hånden kommer noen med politisk makt til å kreve å få ikke-modernistisk arkitektur bygget. Hvis ikke arkitektene selv sørger for å være proaktive og stille med kompetansen som kreves, så kommer noen andre til å gjøre det.