Monoman favorisering av modernistisk arkitektur

Det er mulig Arbeiderparti-folk synes skjønnhet lukter av Høyre-politikk, eller at regjeringen ikke vil legge føringer for hva som er estetisk kvalitet. Hvem vet? Den nye arkitekturstrategien gir i alle fall ingen holdepunkter for at kommunene skal kunne fremheve det vakre i ny bebyggelse. Gjennomgående har både skjønnheten og de estetiske kvalitetene forsvunnet i en byråkratisk angst for å nevne noe dypt menneskelig.

På det punkt kan det være nyttig å henvise til en rapport fra Kommunal- og distriksdepartementet om «Arkitektonisk kvalitet i plan- og byggesak (2023)». 

Her ble det skilt mellom tekniske, funksjonelle og estetiske kvaliteter, der de to førstnevnte ble forankret i faglig objektive kunnskaper og kompetanse. De estetiske/visuelle kvalitetene derimot ble plassert i gruppen for subjektive/visuelle kvaliteter.

Vurderingen av de tekniske og funksjonelle kvalitetene var relativt ukompliserte. De hadde en objektiv dimensjon som det var bred enighet om, mens de subjektive/visuelle kvalitetene var vanskelig å enes om. De var mer preget av personlig synsing enn faglig vurdering.

Her blir estetisk kvalitet og personlig skjønn klassifisert som et uegnet grunnlag for vurdering av arkitekturens visuelle kvaliteter. Den nye arkitekturstrategien setter nå sluttstrek for muligheten av en slik begrunnelse av skjønnheten. Uttrykket «det vakre» brukes her bare en gang, men da gjelder det omgivelser, ikke konkret arkitektur.

Hvor dagens arkitekter skal hente inspirasjon fra, til en visuelt vakker bebyggelse, gir arkitekturstrategien ingen antydninger om. 

Regjeringen har tydeligvis ingen ambisjoner om å stimulere til et vakrere livsmiljø for innbyggerne. Det overlater den til arkitektene som derved fortsetter å tegne modernistiske kasser uten estetiske kvaliteter.

Problemet med den modernistiske arkitekturen er at den ikke har noen andre inspirasjonskilder enn sin egen anorektiske formoppfatning. De førmoderne arkitektene hadde over 2000 års skiftende byggetradisjoner å hente inspirasjon fra, men etter modernismens tvangsmessige nyhetsjakt på tidlig 1900-tallet, ble all førmoderne arkitektur satt på indeks.

Dette arkitektoniske traumaet av fortrengt fortid begynner nå å smuldre opp. Flere av dagens arkitekter prøver å hente inspirasjon fra førmoderne tid. Det handler ikke om stilkopiering, men en søken etter inspirasjon og estetisk mening i en arkitektonisk formverden som til ulike tider har synliggjort byggekunstens visuelle kvaliteter. Det vil si arkitekturens sanselige skjønnhet.

Den siden av byggekunstens historie og fortrengte estetikk nevner ikke den nye Arkitekturstrategien med et ord.

Regjeringens uvitenhet om arkitekturhistoriens mangfold av estetiske kvaliteter har gått den hus forbi. Det er jo nettopp dette estetiske mangfoldet som dagens arkitekter trenger. De trenger å inspireres av en førmoderne fortid der skjønnheten og de visuelle kvaliteter har høy kanonutstråling. Men det gjelder ikke bare arkitektene. Innbyggerne har også behov for at deres bo- og livsmiljø blir formgitt med omtanke og estetisk innlevelse.

Arkitekturopprøret har for lengst skjønt situasjonen og hvilken strategi som trengs: Ikke mer modernisering av kassearkitektur, men stimulere arkitekter og arkitektstudenter til å gå i dialog med førmoderne arkitektur. Her finnes det enorme mengder av inspirasjonskilder.

Det kan gi impulser til en arkitektonisk fornyelse som kan minne om den italienske renessansen. Den gang ble gjenfødelsen av den italienske kulturen tuftet på inspirasjon fra antikkens filosofi, estetikk og arkitektur.

Kort sagt: En strategi av historiske tilbakeblikk.