Nå må planene i Markveien slå rot!

Markveien illustrerer byutviklingens kompleksitet. Her møtes et mangfold av interesser, behov og faglige perspektiver – alle med gode intensjoner, og alle med krav som ofte er ... vel ... kryssende.

Høringsinnspillene til plansaken gir et typisk innblikk i dette spindelsvevnettet. Jeg har latt meg inspirere til å samle noen av dem som er med på å sette menyen for fremtidens gate. Alle med det samme utgangspunktet, å gjøre Markeveien best mulig.

Plan- og bygningsetaten: «Fortausarealene er verdifulle, men planen legger til rette for åpne regnbed i området sør for Olaf Ryes plass. Vi mener at fortausarealene bør prioritere gående og opphold, ikke åpne regnbed.» Et klassisk byliv vs. grønnstruktur-dilemma. Regnbed er flotte på papiret, men når de konkurrerer med kaffekoppen og barnevogna om plassen, blir det trangt. De grønne verdiene havner lett nederst i prioriteringsrekkefølgen.

Grünerløkka bydelsutvalg: «Markveien bør ha fleksible løsninger, der møblering som benker og sykkelparkering kan flyttes ved behov.»

Fleksible flater fungerer dårlig for grønne verdier som skal finne rotfeste.

Byantikvaren: «Understreker viktigheten av Markveiens karakter for opplevelsen av byrommet og bystrukturen. De fraråder større vegetasjonselementer og gatemøbler som kan forstyrre denne situasjonen. Sammenhengende trerekker og store trær bør unngås, da dette ikke har historisk forankring i Grünerløkka eller andre murgårdsmiljøer med smale gateløp. Mange trær i gaten kan viske ut skillet mellom park og gatenett og påvirke strøkskarakteren negativt. Byantikvaren anbefaler størst mulig grad av bevaring av opprinnelige materialer i sin sammenheng.»

Dette er en velkjent problemstilling i en by med rik historikk. Men spørsmålet gjenstår: Er trær infrastruktur vi ikke kan klare oss uten?

Vann- og avløpsetaten (VAV): «Anbefaler at trær som hovedregel holdes minst 2 meter unna ledningenes ytterkant for å unngå konflikter. Dersom dette ikke er mulig, påpeker VAV at tiltakshaveren har ansvar for å vurdere treet og dets egenskaper, spesielt med tanke på rotsystem og mulig påvirkning på infrastrukturen i bakken.»

Røtter + rør = trøbbel. Så hva gjør vi i byens gater?

Brann- og redningsetaten (BRE): «Påpeker at fremkommeligheten for deres stigebiler må ivaretas. Kravet til veibredde er 3,5 meter, og det må være minst 5,5 meter hver femtende meter langs Markveien.» Renovasjons- og gjenvinningsetaten (REG): «Understreker viktigheten av sikkerhet for renovatørene og framkommelighet for syklister, og foreslår nedsenkede fortau og parkeringslommer i hvert kvartal. REG stiller krav om at kanter høyere enn 2,5 cm må utstyres med trillerampe for å sikre trinnfri adkomst til nye standplasser.»

Brannbiler trenger plass for å redde liv og parkeringslommer til avfallsbilen krever også sin plass.

Løkka gårdeierforening (LGF): «Ønsker å beholde eksisterende parkeringsplasser langs Olaf Ryes plass da de er viktige for beboere og besøkende.»

Bilens forsvarere er til stede. Parkering er viktig – for beboere, næringsdrivende og besøkende.

Syklistenes Landsforening Oslo (SLO): «Er skeptiske til konseptet “sykkelgate/sykkelprioritert gate” og mener at blandet trafikk ikke bidrar til trygghet for syklister.»

Syklister vil ha egne felt – med god plass og trygghet, samt nok parkeing langs gatene våre. 

Grünerløkka kultur- og næringsforening (GKN): «Foreslår en bred veggsone for å imøtekomme behovene til spisesteder og andre næringsdrivende, samt å bevare historiske elementer i gaten. De legger vekt på å maksimere fremkommeligheten for gående og syklende, samtidig som man ivaretar næringslivets behov, spesielt når det gjelder uteservering.»

GKN forsøker å favne alt: næring, historie, mobilitet og opplevelse. Det er ambisiøst – og kanskje det mest helhetlige innspillet. Men også det mest krevende å realisere.

Når vi nå står foran en oppgradering av Markveien, er trær både ønsket og uønsket – avhengig av hvem du spør. For å tøyse litt: Det er nesten som om trær og vegetasjon må ha CV og referanser før de får slå rot. Og som i de fleste plansaker vil alle ha plass. Det er som å planlegge en fest der alle gjestene har med seg eget bord, egen meny og egne bordplasseringer – og festen skal skje i en smal bygate. Stemning!

Markveien er ikke bare en gate – den er en arena for byens mange stemmer. Høringsinnspillene viser at det ikke finnes én løsning som tilfredsstiller alle. Men de viser også et felles ønske: å skape en bygate som fungerer, inspirerer og står seg over tid.

Som fagpersoner må vi ta ansvar for å oversette denne kompleksiteten til helhetlige løsninger. Vi som landskapsarkitekter må fortsette å snakke varmt om de grønne verdiene som står øverst på vår meny.

Men skal gatene blir grønne krever det at vi som samfunn lytter, forstår – og tør å prioritere.

Endelig er det Markveiens tur – nå er det opp til de folkevalgte politikerne!