Når alle gjør som de pleier, får vi arkitekturen vi ikke vil ha

Vi trenger en byggeskikk hvor kvalitet er et premiss, ikke et tillegg. Hvor prefabrikasjon er en mulighet, ikke en begrensning. Og hvor arkitektur ikke formes av moduler, men av mennesker, steder og ideer, skriver Ole Knagenhjelm Lysne.

Av Ole Knagenhjelm Lysne

Ole Knagenhjelm Lysne, studioleder AFRY Architects Oslo.

Foto: AFRY Architects Oslo

Byggebransjen står fast i et mønster der prefabrikasjon, standardmål og kostnadslogikk styrer mer enn fag, sted og kvalitet. I dagens prosjekter er det ofte entreprenørenes systemer, industriproduktenes målestokker og utbyggerens kalkyler som setter rammene, lenge før arkitektene får formet en idé.

Da er det ikke rart at resultatet blir generisk, tynt og uten stedstilpasning.

Prefabrikkerte løsninger og standardiserte materialer er det entreprenørene forstår best. Det er det som passer inn i arbeidsflyten, i logistikken og i budsjettet. Derfor ser vi stadig flere kontorbygg, der fasaden i realiteten er et resultat av plateformatet på industriproduserte fasadeelementer og den arkitektoniske formen følger av logistikk mer enn idé.

Slik har systemet utviklet seg, og det trenger verken være vondt eller planlagt, det er bare effektivt. Problemet er at arkitekturen bøyer seg for effektiviteten, ikke omvendt.

Det er lett å peke på industrien som synderen. Men bildet er mer komplekst. Mange arkitekter går inn i prosjekter med ambisjon om form, kvalitet og stedstilpasning. Likevel faller mye bort i møte med kalkylene. Vi har sett det før: Da passivhusstandardene ble introdusert tidlig på 2010-tallet, ble mange bygg påfallende like, ikke nødvendigvis fordi arkitektene ønsket det, men fordi regelverket og industrien presset frem en og samme kompakte, modulbaserte løsning.

Og noen arkitekter har dessverre også selv resignert. Formingsviljen kan være svak, tegningene konvensjonelle og tilpasningen til standardmoduler for sterk. Arkitekturen blir trygg, forutsigbar og uinspirert. Mangel på ambisjon finnes på alle sider av bordet. Prefabrikasjon er ikke i seg selv problemet. Det er et kraftfullt verktøy som kan gi kvalitet, presisjon og lavt klimaavtrykk.

Men når modulene, ikke menneskene, definerer bygget, mister vi rommet for det særegne, stedstilpassede og langvarige.

Industrien bygger det den blir bedt om å bygge på den mest effektive måten den kjenner. Det er helt legitimt. Utfordringen er at arkitektene ikke alltid får rom til å påvirke systemene, og at utbyggerne ofte belønner rask gjennomføring fremfor kvalitet. Da får vi bygg som ser like ut, som eldes dårlig, og som ikke bidrar til stedets identitet.

Den tyske Werkbund-bevegelsen forsto allerede i 1907 at industriens logikk og arkitektenes faglige styrker måtte kobles tettere sammen. Håndverkere, designere, arkitekter og industri måtte være del av samme lag for at moderne produksjon skulle gi gode bygg, ikke masseproduserte kompromisser. Norge trenger den samme innsikten i dag. Ikke en kamp mellom faggrupper, men en ny allianse.

Skal vi forbedre norsk arkitektur, må alle aktørene utfordre egne vaner. Arkitekter må tørre å forme mer, ikke bare tilpasse seg systemer. Industrien må utvikle prefabrikasjon som gir større estetisk og formmessig frihet. Utbyggere må belønne kvalitet og levetid over kortsiktige innsparinger. Entreprenører må inkludere arkitekter tidligere og ikke bare optimalisere for egne arbeidsmåter.

Ingen av disse alene kan endre byggeskikken. Men sammen kan de på samme måte som Werkbund, skape en industribasert arkitektur som både er moderne og vakker.

Norge er et land med ressurser, kompetanse og ambisjoner. Byene våre fortjener bygg som gjør noe mer enn å fylle tomter raskt og billig. Vi trenger en byggeskikk hvor kvalitet er et premiss, ikke et tillegg. Hvor prefabrikasjon er en mulighet, ikke en begrensning. Og hvor arkitektur ikke formes av moduler, men av mennesker, steder og ideer.

For vi får ikke bedre arkitektur av å peke på en skyldig. Vi får bedre arkitektur av at alle tar ansvar, og begynner å ville mer.