Nationaltheatret: Hvem sviker arkitekturen?

Nationaltheatrets utvidelse i dets egen stil bannlyst som et «svik» av kritikere som selv fyller norske naturperler med invaderende fremmedelementer i malplaserte og miljøskadelige materialer, skriver Ulf Andenæs.

Av Ulf Andenæs

Et «svik» mot arkitektfaget og kulturen, hevder noen arkitekter om forslaget til utvidelse av Nationaltheatret i bygningens egen stil. Dette bildet viser hva slags hus sjefskritikeren selv tegner, ved Vøringsfossen.

Foto: Ulf Andenæs

Sjefskritiker Carl-Viggo Hølmebakk, som altså kaller forslaget for Nationaltheatret et svik, har for sin del utformet denne kassa og mere til i det nye publikumsanlegget for en av landets fremste naturperler, Vøringsfossen. Jeg har vært der en rekke ganger, både før og etter at betongbunkerne ble bygd, stundom med gjester utenfra som har hatt sitt gjensyn med stedet etter tidligere besøk, og som uttrykker sin forferdelse over misgrepene.

Det sier seg selv at når sjefskritikeren har velsignet selveste Vøringsfossen med sine bunkere, så vil en utvidelse av Nationaltheatret i teaterbygningens egen stil være et svik. «Overgrep» og «kulturelt selvmord» er også blant kraftuttrykkene som brukes.

I dette ligger en krystallklar logikk: Hølmebakk og hans likesinnede er de trofaste. De opptrer i urokkelig troskap mot det de har lært i en lang utdannelse der betongboksen har stått høyest i kurs.

Derfor vil i deres øyne bunkeren ved nasjonalklenodiet Vøringsfossen være korrekt byggekunst, mens alt som smaker av tradisjonell estetikk fra alle tidligere faser gjennom noen tusen år av menneskehetens historie, det er absolutt fy og fy, og dermed et svik å la noe av det komme til anvendelse. Her ligger bunkerarkitektens troskap, fordi boksen som forbilde har han fått banket inn gjennom sin utdannelse, uansett om utdannelsen har vært beklagelig ensporet og snever.

Jeg lurer selvsagt på hvordan Hølmebakk kan fordømme et så flott forslag for Nationaltheatret når han selv kan tegne så stygge hus. Men bare et barn har lov til å spørre slik.

Klimafiendlige anlegg

Sjefskritiker Hølmebakk og likesinnede kolleger har laget en mengde anlegg rundt om i norsk natur de siste årene, ved severdigheter som Vøringsfossen og som utsiktspunkter og rasteplasser langs hovedveiene. Fremste kjennetegn er det klimafiendtlige overforbruket av betong, der naturens egne materialer, stein og trevirke, ville passet overlegent bedre, uten at noen har vært i stand til å snakke disse arkitektene til rette.

Deres naturinngrep er synlige på mils avstand i villmarka, nesten alle med et formspråk som skaper totale fremmedelementer i naturen, konsekvent i strid med naturens egne former. Nærmest som en fast rutine blir de belønnet med hederspriser fra bransjen, i regi av prosjektet «Nasjonale turistveger». Fra naturvernhold er dette blitt omtalt som «moderne sløseri med landskap og energi».

Mor Norge har grunn til å ynke seg, der de famler over henne med sine påtrengende grep, men hun må finne seg i misbruken når arkitekter med velsignelse fra Statens Vegvesen sprer ut disse minnesmerker med hilsen fra et velstands-Norge med noen milliarder å øse ut for å invadere naturen.

Ansvarlige for «sviket», med andre ord ikke sviket mot Mor Norge langs «Nasjonale turistveger», men i dette tilfelle de som står bak forslaget om å utvide Nationaltheatret i dets egen stil, de er i høy grad ledende arkitekter de også. Blant dem er firmaet LPO, samt Peter Butenschøn og Erik Collett.

«Svikerne» har med seg teatersjef Ellen Horn, og dertil Eilif Holte, en av de mest erfarne i landet på kvalitetssikring av offentlige prosjekter, og Erik Rudeng, med bakgrunn som leder for Fritt Ord, Folkemuseet og andre sentrale roller i norsk kulturliv.

Gruppen har fått støtte både fra fagfolk og legfolk og av en bred offentlighet. Forslaget deres er omhyggelig gjennomarbeidet både arkitektonisk og økonomisk. Arkitektfirmaet LPO har fra før bak seg en rekke modernistiske byggverker, men går ikke av veien for et innslag av mangfold. Peter Butenschøn for sin del har jevnlig refset Arkitekturopprøret.

Svikere er de lell, ifølge sjefskritiker Hølmebakk og hans likesinnede.

Et innholdsløst mantra

I forskning.no følger arkitektene Marianne Borge og Lars Jacob Hvinden-Haug opp, med skjellsordet «overgrep»: Å tegne tilbygg i samme stil som den eksisterende bygning utgjør overgrepet, hevder de.

Dette er en videreføring av «nytale» i George Orwells «1984». Hos Orwell heter det: «Krig er fred. Frihet er slaveri. Uvitenhet er styrke». Hos Borge og Hvinden-Haug heter det: Husets eget formspråk er et overgrep.

Jeg leste artikkelen deres flere ganger, så omhyggelig jeg kunne, for å finne deres begrunnelse, hva overgrepet skulle bestå i, men noen begrunnelse var ikke mulig å oppspore. Det ville hjulpet om de hadde gitt leseren en forklaring som var begripelig, men det har gått trått for dem, fordi forklaringen eksisterer ikke, annet enn som et innholdsløst mantra.

Også Marianne Borge ser ut til å være begeistret for kasser, om jeg skal dømme ut fra hva jeg har sett avbildet av hennes egne byggerier. Hvinden-Haug, derimot, har syslet mye med kulturminnevern og har selv drevet med rekonstruksjoner av historiske bygninger vakrere enn Nationaltheatret. Når han tar avstand fra forslaget om utvidelsen av teatret i dets egen stil er det derfor som om han tar avstand fra sitt eget virke, tafatt og uten evne til å forklare hva han mener er galt.

Tid ødsles bort

Kulturminister Lubna Jaffery har heldigvis avlivet forgjengeren Trettebergstuens plan om Nationaltheatret som et hull i bakken under Tullinløkka til ti milliarder kroner minst. Til gjengjeld har Jaffery gitt et eget bidrag til å forlenge teatrets vanskjebne ytterligere, da hun nylig la fram planer om byggeprosjekter for atter nye scener, uten noen form for utvidelse av bygningen der teateret nå står, men derimot «ved Ring 3», angivelig med 14 ulike alternativer som vil bli vurdert.

Disse blir ikke offentliggjort, angivelig av konkurransehensyn. Økern og Løren skal være sterke kandidater. Jeg håper statsråden skifter mening.

Med andre ord, mens Nationaltheatret forfaller ytterligere, skal et høyt antall nye prosjekter utenfor byens sentrum sammenliknes, kostnadsberegnes, analyseres og debatteres. Det vil ta sin tid. Deretter kan vi vente arkitektkonkurranser, utarbeidelse av planer, behandling og vurdering av de samme planer, nye politiske ekstraomganger og så videre.

Deretter skal selve byggingen starte, med tilhørende grunnarbeider og mulige trafikkomlegginger, enten det blir her eller der, samtidig som teater fortsatt skal spilles i den stadig mer forfalne bygningen mens konstruksjon av biscener eller alternative scener går sin gang.

Her vil mange ekstra milliarder gå med, og mange ekstra år.

En uendelig føljetong

Et rehabilitert teater etter kulturministerens oppskrift vil, ifølge erfarne røsters anslag, neppe stå klart til bruk før på 2040-tallet, når noen av de berørte aktører alt har funnet sin plass på kirkegården. Sluttresultatet for de gjenlevende vil i så fall bli et upraktisk oppdelt Nationaltheater til sterkt økt pris.

Mange er spent på om saken blir øremerket i statsbudsjettet kommende onsdag. Budsjettlekkasjer i vente? Nationaltheatret selv har foreslått midlertidig teaterdrift i det gamle Munchmuseet på Tøyen.

Utvidelsen av teatret der det står, tilpasset bygningen, er blitt presentert med en løsning like elegant som den er nøktern, og det er lagt inn en stram tidsplan for at den kan virkeliggjøres. Den ville spare teatret for mange milliarder og mange år med forlenget forfall. Jeg ville gjette på at dette er hva de blir nødt til å gå inn for til slutt, etter det vanlige innslag av omkamper.

Bakvendtland

Imens blir Nationaltheatrets utvidelse i dets egen stil bannlyst som et «svik» av kritikere som selv fyller norske naturperler med invaderende fremmedelementer i malplaserte og miljøskadelige materialer, og som blir prisbelønnet for sine naturinngrep.

For å si det med Alf Prøysen: «Ja i Bakvendtland der kan alt gå an, der er de like tøysete og rare alle mann».