Økofeminismen burde bli den hotteste teorien innen arkitektur

Økofeminismen vokste frem på 1970-tallet, med tenkere som Vandana Shiva og Maria Mies, og kobler feministisk kritikk av kjønnsroller med miljøkampens analyse av hvordan naturen behandles. Den viser hvordan omsorgsarbeid og naturressurser utsettes for den samme typen utnyttelse: Begge tas for gitt, brukes opp og fratas verdi i det offentlige regnskapet, selv om alt annet hviler på dem.

I byutviklingen betyr dette at det livsopprettholdende blir usynlig. Nancy Fraser kaller det en omsorgskrise – et gap mellom det samfunnet trenger for å fungere og det kapitalen er villig til å investere i. Og som Emma Holten har påpekt, mangler vi ord for avhengighet, vedlikehold og gjensidighet. Uten ord finnes ingen forsvarslinje!

Rangeringen av fornuft over følelser, produksjon over reproduksjon, kapital over omsorg, og menneske over natur, er innebygd i reguleringsplanene, budsjettene og alt som regnes som «rasjonelt» og «effektivt». Derfor får vi glatte glassfasader som ser bra ut på investorpresentasjoner. Derfor må du kjøpe en kaffe for å sitte, eller lete etter en kode for å komme inn på et toalett. Selv når du har mensen, er eldre eller har med et lite barn.

Og derfor hogges gamle trær ned for å gi plass til fortetting, selv når de tar hundre år å erstatte. Derfor får vi uterom uten blomsterenger, fugler eller skygge, og parker der insektene sulter. Tapet av omsorg i byen henger uløselig sammen med tapet av natur i byen.

Biologisk mangfold er ikke pynt, det er livsgrunnlaget, også i byenes sentrum. Når vi mister det, mister vi både naturens omsorg for oss og vår evne til å ta vare på den tilbake.

Hvis arkitekturen tok økofeminismen på alvor, ville vi sett omsorg som offentlig infrastruktur, like grunnleggende som vann og avløp, ikke som en privat byrde. Vi ville målt et byrom på om det gir plass til fellesskap, hvile, vedlikehold og liv, både for mennesker, planter og dyr. Og vi ville regnet naturen som en del av byens funksjon, ikke som en ettertanke mellom byggene.

Vi må ikke glemme at arkitektur også handler om å opprettholde liv. Og livet i byen er helt avhengig av omsorg. Økofeminismen gir oss ordene til å si det høyt. Når vi kan si det, kan vi også forsvare det.

Personlig er jeg stor fan av økofeminismen fordi den setter ord på det mest grunnleggende: tapet av naturen og tapet av omsorgen. For til syvende og sist kan det, paradoksalt nok, være en påminnelse å se at økonomi og økologi springer ut av det samme: hjemmet.

Og et hjem, enten det er en leilighet eller en hel by, kan ikke bestå uten omsorg.

For øvrig finnes det flere kritiske politiske teorier som kan gi oss de nødvendige verktøyene: andre grener innen feminisme, Frankfurterskolen og postkolonialisme. Teorier som ikke bare analyserer verden, men som forsøker å vise hvordan den kunne vært annerledes. Det er vel det vi trenger nå.