Oppdraget om å forvalte Fehn-arven på Skådalen døveskole

Historisk oppsummering av reguleringssaken:

– I 1975-1976 oppførte Sverre Fehn døveskolen i Skådalen. Dette er en at de største byggeoppgavene Sverre Fehn var arkitekt for, målt i areal. Medarbeidere på arkitektkontoret var den gang blant andre Tom Wike. 

– Den gamle døveskolen på eiendommen ble revet, mens rektorboligen fra 1934 ble stående. 

– Døveskolen ble nedlagt i 2014, og den norske staten v/Statsbygg inngikk avtale om privat skoledrift av hovedskolebygget, mens øvrige skolebygg, internathus og kantinebygg i hovedsak sto tomme. Den gamle rektorboligen har ikke vært i bruk på mange år og er i svært dårlig stand.

– I 2019 solgte Statsbygg Døveskolen i Skådalen til private utbyggere. Før salget hadde Riksantikvaren gjennomført fredning av alle fasader og av noen interiører i byggene tegnet av Sverre Fehn.  Rektorboligen ble satt på gul liste, og er ikke omfattet av fredningen av Skådalen døveskole.

– De nye eierne undersøkte med bydelen og Oslo kommune om muligheten for utleie eller salg av skolebyggene til skole, barnehage eller annen offentlig tjeneste uten hell. I stedet er avtalen om utleie av hovedskolebygget til privat skole videreført og øvrige skolebygg rehabiliteres for ytterligere privat skoledrift, mens internathusene og kantinebygget utvikles og skal selges som private boliger.

– Vi i Lundhagem har i 5 år vært engasjert av de nye eierne som arkitekt for planarbeidet, og for rehabilitering og gjenbruk av Fehn-byggene. Rehabiliteringen skjer i nært samarbeid med Byantikvaren. Vi har vært enige med PBE om hovedinnholdet i planen. Usikkerheten har stort sett dreid seg om PBE ville støtte Byantikvarens ønske om å bevare rektorboligen, noe de gjorde ved å fremme et eget alternativ samme med Byantikvaren. Den eneste forskjellen på planalternativene er at alternativ 1 forutsetter erstatning av den gamle rektorboligen med 5 rekkehus med underjordisk garasje for rundt 20 biler. Garasjen dekker en parkeringsnorm på 1 bil for hver bolig i hele Fehn-anlegget. Den samme parkeringsnormen var forutsatt i alternativ 2, fremmet av PBE og BYA, men da med parkeringen dels spredt rundt i landskapet mellom Fehn-husene og dels plassert i den nedre skolegården, med adkomstvei inn gjennom anlegget.

– I forbindelse med høring av planforslaget, mente Riksantikvaren at området med rektorboligen ligger i utkanten av anlegget og oppføring av 5 nye rekkehus her ikke vil i vesentlig grad svekke Sverre Fehns anlegg.

– Reguleringsplanen er nå vedtatt av bystyret. Et stort flertall av politikerne i bystyret vedtok alternativ 1 fremmet av forslagstillerne.   

Det er veldig bra at Arkitekturs spalter har fanget politikeres interesse. Jeg har stor respekt for politikere som engasjerer seg i byggeoppgaver –det er ofte komplekse saker med en stor mengde sakspapirer.  Når det gjelder politikere og byggesaker mener jeg også det er positivt at de av og til overstyrer byråkratiet gjennom flertallsavgjørelser. Det er dette som er demokrati.

Når Sigrid Heiberg (MDG) skriver om Døveskolen i Arkitektur, er det veldig mye jeg kan være enig i. Det er dessverre like mye jeg er uenig i, først og fremst på grunn av feil opplysninger og manglende henvisinger til for eksempel Riksantikvarens uttalelse i saken.

«Valget burde være enkelt, men byrådet sviktet», konkluderer Heiberg. I byggesaker som dette er ikke verden så svart-hvit. Det står mellom ulempen med å sprenge i fjell for å bygge garasje og fordelen med å gjøre utomhusanlegget bilfritt. Det står mellom det å bevare en eldre bygning med en stor privat hage eller å bygge fem nye familieboliger i rekke.

Det er heller ikke riktig som Heiberg skriver at «Byrådet sviktet». Byrådet består av Høyre og Venstre.  Det var et stort flertall av de folkevalgte fra mange partier i Bystyret (rådhusets «storting») som stemte for å bygge fem nye boliger i rekke med parkeringskjeller under.

Det er villedende når Heiberg skriver: «Miljøperspektivet kan heller ikke oversees. Gjenbruk av eksisterende bygg – særlig de solide og estetisk gjennomarbeidende strukturene tegnet av Fehn – er både klima- og ressursvennlige».

Jeg må berolige mine nå kanskje nervøse arkitektkolleger: Vi skal IKKE rive Fehn-bygg i Skådalen. Vi er helt enig med Heiberg. De solide og estetisk gjennomarbeidende strukturene tegnet av Fehn skal gjenbrukes! 

Jeg må her påpeke at det fine fotografiet i Heibergs debattinnlegg ikke er fra rektorboligen, men fra det Fehn-tegnede Førskolebygget. Bildet er tatt før Statsbygg, mot bedre viten, hvitmalte nærmest samtlige innvendige betongoverflater i skoleanlegget. Nåværende eiere har vært villige til å møysommelig sandblåse betongen i de viktigste fellesrommene for å få frem igjen noe av den opprinnelige materialkvaliteten.

Heiberg skriver videre: «Byrådets forslag, som innebærer nybygg, rivning, sprengning og masseforflytning, gir høyere klimagassutslipp, mer byggeaktivitet, mer anleggstrafikk og støy – uten å gi gevinster som rettferdiggjør belastningen». Ja, bygging har noen miljøkonsekvenser. Dette må veies opp mot at vi får et tilnærmet bilfritt område mellom Fehn-byggene og at vi får fem nye boenheter i Oslo med 40 meter gange til et t-banestopp.

Da vi for tre-fire år siden inviterte arkitekt og Fehn-kollega Tom Wike for å høre hans mening om rekkehusene som erstatning for rektorboligen, var han krystallklar i sin anbefaling: Rekkehusene og parkeringskjelleren må bygges! Han husket godt prosjekteringen av Skådalen døveskole fra sin tid i Sverre Fehns arkitektkontor. Utomhusanlegget ble aldri som tiltenkt, med alt for mange biler mellom husene og på store deler av skolegården. 

Jeg må også henvise til Riksantikvarens uttalelse i saken, som Heiberg ikke nevner: «Et rekkehus her, med det angitte volumet og den høyde som er angitt i planforslaget, vil ikke i vesentlig grad svekke Sverre Fehns anlegg. Riksantikvaren reiser derfor ikke innsigelse til planen».

Jeg deler Heibergs aversjon mot å sprenge i fjell. Hos Lundhagem jobber vi for skånsom tilpasning til terreng og bevaring av landskapet. I Skådalen er det likevel valgt sprengning for å skape et bilfritt Fehn-anlegg. Parkeringsgarasjen blir skjult under fotavtrykket til rekkehusene og adkomstveien har ikke behov for forlengelse.

Selv om jeg er uenig i Heibergs konklusjon, ønsker jeg å berømme en politikers engasjement for å bevare og forvalte arven etter Norges mest anerkjente arkitekt og min tidligere professor, Sverre Fehn.