Meninger / Debatt
En hilsen til de unge arkitektene
Av Erik Collett
Organisasjonenes framtid
I stedet for å kaste bort kreftene på en sentralistisk modell, er det kanskje bedre å grave opp slagordet om å la flest mulig blomster blomstre.
Av Sven Erik Svendsen
I stedet for å kaste bort kreftene på en sentralistisk modell, er det kanskje bedre å grave opp slagordet om å la flest mulig blomster blomstre.
Av Sven Erik Svendsen
Sven Erik Svendsen er arkitekt og OAF-medlem.
Foto: privatFra tid til annen dukker det opp forslag til forbedringer av hvordan vi er organisert. Og det er to trekk som gå igjen: Hent inn modeller utenfra – helst fra England – og bak sammen de vi har til en organisasjon.
En ting vi godt kan importere over Nordsjøen er tittelbeskyttelse. Den administreres der av et offentlig organ (ARB), men ellers er The Royal Institute of British Architects (RIBA) en arbeidsgiverdominert og privat organisasjon – som NAL – med en viss innflytelse over utdanningen.
Medlemskap, etter en normal opplæring (Part 1 & Part 2 med diplom eller mastergrad som resultat), etterfølgende praksis og en eksamen i profesjonskunnskap (Part3) gir høyere lønn, større prestisje og selvfølgelig rett til å bruke arkitekt-tittelen.
Dette tilsammen gir oppslutning og relativt høyt medlemskap i RIBA. Det finnes et par små arbeidstakerorganisasjoner (UVW/AU) og ellers private klubber åpne for hvem-som-helst, som AA i London.
Den driver – ved siden av et bibliotek og en utmerket bar – også en ikke-offentlig, dyr og prestisjetung skole (AA School of Architecture).
En tittelbeskyttelse er imidlertid ikke noe en kan vedta i Josefinesgate. Her må det minst et departement inn i kronglete forhandlinger, noe vi har prøvd før med temmelig labre utfall.
Ønsket om å vende tilbake til lauget – en idyllisering av nærmest problemfrie omgivelser – dukker også opp. Men verden er dessverre full av motsetninger.
Den gang vi klarte oss med én organisasjon, var det for eksempel sånn at slike begredeligheter skulle løses, hvis for eksempel partene ikke klarte det, av Landsstyret. Vanligvis var (og fremdeles er) det sammensatt av et flertall med arbeidsgivere, noe som sjelden ga balanserte avgjørelser.
Ved en anledning gikk det så galt ved en arbeidskonflikt og en liten streik i horisonten, at en del kontoreiere – alle prominente NAL-medlemmer – dannet et «brannkorps» eller organisert streikebryteri.
Dette var noe norsk arbeidsliv ikke hadde sett på 50 år, og fagbevegelsen var selvsagt i alarmberedskap. Hendelsen viste at arkitektfaget ikke var modne nok til å handtere slike konflikter på egen hand. Mye kan tyde på at det kanskje fremdeles er et stykke igjen.
I stedet for å kaste bort kreftene på en sentralistisk modell, er det kanskje bedre å grave opp slagordet om å la flest mulig blomster blomstre. Det vil si å samkjøre de organisasjonene vi har, inklusive skolene, omkring felles anliggende og ellers kraftig aktivisere en helt nødvendig rekruttering til NAL.
