Oslo trenger sekulære seremonirom

Vi ser en tydelig trend mot et mer sekulært samfunn i Norge. Likevel velger mange ikke-troende sakrale rom som ramme for de store overgangsseremoniene i livet. Oslo mangler et sted dedikert til seremoni for de som ikke tror på en bestemt gud. I stedet for å tilføre nok et nytt signalbygg til Oslo sentrum, kunne man sett på mulighetene for transformasjon av et eksisterende bygg. Det pågår en diskusjon om hva som skal skje med Vippetangen kornsilo. Med sin prominente plassering og monumentale utformingen ville siloen kunne transformeres til et inkluderende seremonihus.

Religion blir mindre og mindre viktig for Norges befolkning, og stadig flere definerer seg som ikke-troende. Ifølge SSB sier kun 27 prosent at de tror på noen form for Gud. Hvorfor velger så mange å sette eget livssyn til side når det kommer til markering av livets viktigste begivenheter? Hvorfor velger man å love troskap og kjærlighet i vitne av en gud man ikke tror på? Hvorfor lover man å oppdra et barn basert på en religion man ikke selv tror på?

Norge har en mengde kirker. Et mangfold av hellig bygg tilhørende andre religioner har oppstått de senere årene. Livssynsnøytrale seremonirom er en sjeldenhet. Når vi nå ser en tydelig tendens til at samfunnet blir mer og mer sekulært, bør vi ikke da kunne tilby et rom som gjenspeiler livssynet til folk flest?

Hvordan ser så et slikt bygg ut, som både er nøytralt og rommer denne opphøyde stemningen? Hvilket bygg kan feire liv og kjærlighet, gi ro i hverdagen og trøst i sorgen? Felles for mange sakrale bygg er bruk av arkitektoniske virkemidler som monumental takhøyde som strekker seg mot himmelen, harde overflater som gir gjenklang og åpninger som gir lysinnslipp, men ikke nødvendigvis utsikt. Det er arkitektur som påvirker oss og gjør at vi senker både tempo og stemmeleiet uten at det trengs noen form for informasjonsskilt. Dette er bygninger som rommer en skjør stillhet som kan bli brutt av den minste forstyrrelse.

Vippetangen er et viktig område for både Fjordbyens og kvadraturens utvikling, og det diskuteres om kornsiloen skal rives, bevares eller transformeres. Siloen ligger som et naturlig stopp hvor den urbane byen og kaiens industri møter naturens krefter. Her kan man se langt ut over fjorden hvor vannet blinker idet lyset brytes i overflaten, samtidig som vinden blåser mot kroppen. Siloen strekker seg opp mot himmelen, den har rå overflater og en karakteristisk form som gir etterklang. Dette er iboende kvaliteter som utgjør et stort potensiale for en transformasjon til romligheter med materialitet, karakter og mystikk. Siloen kan iscenesette den atmosfæren vi søker til for markering av livets overganger.

Oslos havnefront programmeres for aktivitet, høyt tempo og lydnivå. En moderne livsstil hvor man haster av gårde. Her kan man benytte seg av badebrygger, foodtrucks, badstuer og skatepark, men hvor går man for en stille pause fra den urbane hverdagen? Hvor går man for refleksjon og ettertanke? Hvor kan man gruble? Eller sørge? Hvor kan man finne et fellesskap i stillhet? Naturen kan på mange måter tilby dette, men byen mangler disse stedene som inviterer til den stumme dialogen. Vi trenger steder hvor vi kan stenge omverden ute og bare være omgitt av en tankevekkende atmosfære, tilsvarende den man finner i sakrale bygg.

Vi har nå en gyllen mulighet til å bevare kornsiloen som et bærekraftig grep samtidig som vi ivaretar en viktig del av Oslos havnehistorie. Vi kan gi Oslo og Norge et seremonihus for alle. I utlandet finnes det flere eksempler på transformasjon av siloer; Nordhavnen i København, Zeitz Museum i Cape Town og Silo 468 i Helsinki, for å nevne noen. Ville det ikke være fantastisk om Oslo kunne markert seg på kartet som en pioner innenfor allmenne rom med opphøyd atmosfære? Her kan vi feire høytiden, men også finne ro i hverdagen. Det kan bli et vakkert uprogrammert sted hvor vi kan være i de største følelsene.

Min drøm er at kornsiloen skal bli et sted hvor vi samles til seremoni, og et sted for å samles i stillhet. Det skal være et sted som ikke diskriminerer, som inviterer inn mennesker på tvers av alder, legning, etnisitet, status, religion og livssyn. Et sted som understreker viktigheten av overgangsritualene, hvor mennesket er i fokus og ikke religion.

Caroline Cams Støle
arkitekt Henning Larsen