Oslofjorden – økologisk kollaps og hytteparadis

Av Vaar Bothner

Vaar Bothner er landskapsarkitekt, forfatter og en av Arkitekturs landskapsskribenter.

Foto: Lars Botten

For en sommer vi har hatt! Jeg tror jeg var barn sist jeg lå og duppet i vannflaten til svømmehuden satt seg, og jeg måtte kjøle meg ned med et flersifret antall iskrem. I sommer har jeg vært hjemme i Kragerø, byen der jeg vokste opp, og introdusert sønnen min for alle tradisjoner han kan glede seg over i årene som kommer.

Hver dag triller sønnen min og jeg ned til badestranden like ved huset vårt. Her har jeg fisket krabber fra jeg var på omtrent hans alder. Jeg står med tærne i vannet og prøver å hjelpe han så han skal få tak i steinen han peker på nede i vannkanten. Jeg gir den til ham, han kaster den så den synker enda dypere, så jeg kan plukke den opp til han igjen.

Mens vi holder på med denne leken legger jeg merke til lurv. Den har lagt seg som et teppe over store deler av sandstranden, den klumper seg i store flak rundt tangen, og den dekker ålegresset litt lengre ute der jeg pleier å svømme. Dette er blitt et vanlig skue langs store deler av Oslofjorden, og denne lille fjorden i Kragerøskjæregården er intet unntak.

Lurv er hurtigvoksende trådalger som legger seg i tykke lag på havbunnen, og er et av de første tegnene man ser i et økosystem som er i ferd med å kollapse. Utslipp og avrenning av næringsstoffer gir næringstilførsel og gode vekstvilkår for algeoppblomstring, samtidig er klimaendringene og overfiske med på å eskalere utviklingen.

Hvis lurven får vokse tett og etablere seg, vil den kvele andre sjøplanter og føre til oksygenmangel og dårlig vannkvalitet.

Jeg kikker utover fjorden jeg har vokst opp ved. Den er helt annerledes i dag enn den var for 25 år siden, da jeg selv løp rundt på sandstranden. Innover i fjorden pleide vi å fiske. Vi dro opp lyr, torsk og sei. I dag er det knapt fisk her, og det eneste vi får på kroken er makrell på gjennomreise.

På samme måte som i indre Oslofjord, blir bunnvannet her stengt inne av en terskel som gjør at forurensning og dårlig vannkvalitet forblir i fjorden. I store deler av fjorden har ikke bunnvannet lenger nok oksygen til at annet enn bakterier kan leve der.

Den økende algeoppblomstringen vil føre til enda mindre oksygen i vannet, noe som vil forringe vannkvaliteten ytterligere.

Fellesskapets ressurser til salgs

Helt innerst i fjorden vitner et hvitt sår i landskapet om det nedlagte kvartsbruddet. Her planlegges Kragerøs største hytteby, 220 nye hytter med 160 tilhørende båtplasser. Visualiseringene av prosjektet ser innbydende ut, der hytteeierne kan stupe rett ut i glassklart turkist hav. Annonsene selger nærheten til sjøen som den klart største kvaliteten i prosjektet. Det er jo tross alt det turistene kommer til Kragerø for å nyte, det friske havet og livet i sjøen.

I prosjektet skal vannet tilgjengeliggjøres ved å sprenge eksisterende fjell, og la vannet strømme inn i det nedlagte kvartsbruddet for å danne en lagune. Et konsulentfirma har laget analyser fra stedet og konstatert at vannkvaliteten i lagunen sannsynligvis vil bli en utfordring basert på dagens forhold. Videre har de utredet alternativer for å sikre tilstrekkelig vannkvalitet. En pumpe som sender oksygen ned i vannet er et av alternativene.

Det rapporten ikke tar stilling til er oksygenforbruket i vannet, altså hvorvidt algevekst blant annet vil påvirke vannkvaliteten, det kan ikke analyseverktøy forutsi.

Fagfolk har i flere år advart om at mer utbygging langs fjorden vil være en stor risiko for en allerede utarmet fjord. Men verken utbygger eller kommunen har sett noen grunn til å stoppe prosjektet av den grunn. Det blir derfor et paradoks at utbygger uten bekymring skal bygge hundrevis av hytter, som selger nærheten til fjorden som største kvalitet.

Utfordringen med økosystemer i ubalanse og klimaendringene vi opplever, er at det er knyttet stor usikkerhet til hvordan de påvirker de store økologiske systemene rundt oss. Det blir derfor vanskeligere å utrede konsekvensene av de tiltakene vi gjennomfører. Som et resultat av dette, tror jeg vi i fremtiden vil oppleve at utbyggere vil selge tilgang til naturressurser som er i ferd med å forsvinne.

Hvem vil vel ha en fjellhytte uten skiføre, eller en hytte ved sjøen hvor det ikke er mulig å bade?

Noen får forbud – andre tillatelse

Saken i Kragerøskjæregården er langt fra unik, og heller et klassisk eksempel på foringelsen av natur som skjer i kommuner over hele landet. Hvorvidt våre barn og barnebarn vil få tilgang til de samme naturopplevelsene som oss, er i dag opp til de folkevalgte.

Jeg skulle ønske de var mer bevisst det ansvaret de forvalter, og at de brukte mandatet de har fått til å forvalte våre felles ressurser, også for de generasjoner som kommer etter oss.

Hvordan fremtiden til prosjektet i Kragerfjorden vil se ut, vet heller ikke jeg, men jeg tar sjansen på å spå et teppe av lurv i overflaten og en oksygenfattig havbunn, som resten av fjorden. Jeg tviler på at de som drømmer om en hytte i vannkanten i Kragerø-skjæregården vet at de ikke har noen garanti for at det glassklare vannet er noe de får til odel og eie.

Med regjeringens nye restriksjoner for å redde det biologiske mangfoldet Oslofjorden som snart trer i kraft, må mange barn ta til takke med å fiske strandkrabber det neste tiåret. Og mens yrkesfiskere flere steder langs fjorden må gi opp sitt livsgrunnlag og resten av befolkningen må forholde seg til strenge tiltak for å redde Oslofjorden, står utbyggerne klare til å sette i gang å bygge i vannkanten så fort startskuddet går.

De tjener seg rike på å selge nærhet til viktige naturressurser, samtidig som de forringer de samme ressursene for fellesskapet – men også for seg selv.

Jeg kikker ned i sanden, finnes det fortsatt strandkrabber her, tro? Jeg finner frem en hyssing med en klesklype i enden, og leter meg frem langs svaberget etter blåskjell. For ti år siden forsvant blåskjellene brått, men nå har de kommet tilbake igjen. Yes, jeg fant ett! Vi kaster ut snøret og venter i spenning. Ti år. Mye kan skje på ti år.