På Blindern leser alle Hartmut Rosa. Det bør arkitektene også gjøre

Rosas teori om resonans har åpenbart skapt resonans hos samfunnsviterne! Kanskje burde den det også hos arkitekter?

Akselerasjon omsatt til arkitekturkontekst viser seg i mer enn hodet og kalenderen. Den kommer til uttrykk i det materielle, og i hvordan vi planlegger og former omgivelsene våre. Alt skal gå raskere, koste mindre og være mer effektivt. Byggeprosesser standardiseres, materialvalg reduseres til det mest kostnadseffektive, og beslutningene tas stadig lengre unna dem det angår. Arkitekturen blir et middel –  ikke for tilhørighet, men for kontroll.

Og myndighetenes bidrag til akselerasjonen følger gjerne mønsteret: flere krav, retningslinjer og regler. Mer pisk enn gulrot. Som om det som glipper sosialt, kan fanges juridisk. Vi får nye veiledere for medvirkning, normer for bokvalitet og forskrifter som TEK17 – alt sammen servert i beste mening.

Men mange tiltak kommer ofte som svar på en uro som ikke helt lar seg måle. Kanskje er det ikke flere føringer vi trenger, men en annen form for lytting.

Arkitekturopprøret, debatten om høyhus og motstanden mot utbygging på Grønland kan leses i lys av teoriene til Rosa. Jeg tror ikke debattene bare handler om arkitektonisk smak eller utnyttelsesgrad, men vel så mye om en opplevelse av at byen forandres på måter som gjør det vanskeligere å høre til.

At utviklingen skjer over hodet på folk, og at det som bygges, ikke er for dem som bor der. Kanskje er motstand et uttrykk for opplevelse av resonansbrudd og fremmedgjøring. Kanskje byens mange og raske endringer (akselerasjon) bidrar til høyt engasjement.

For tempoet vises også i byen selv. Rulletrapper, snarveier og glatte fasader er laget for gjennomstrømming, ikke opphold. Adkomstsoner leder deg effektivt videre, uten invitasjon til å stanse. Fortauene smalnes, byrommene renskes, og bygg tegnes for fremdrift, ikke varighet. Det bygges for bevegelse, ikke tilhørighet. Og arkitekturen, som kunne tatt imot deg, skyver deg i stedet videre.

Så hva gjør dette med faget?

Det er ikke arkitektene alene som har skapt denne utviklingen. Den drives fram av økonomiske insentiver (kapitalisme), politiske styringsformer og en deregulert velferdsstat under press. Likevel har arkitekturen et medansvar. Ikke bare for å løse oppgaven - men for å forstå hva oppgaven egentlig har blitt. Slik jeg ser det, handler det nå om å forsøke å holde sammen noe som er i ferd med å glippe.

Det er en tung oppgave. Og kanskje ikke en som lar seg løse med flere strategier og enda bedre styringsverktøy. For det som mangler, er ikke nødvendigvis struktur - men sammenheng. Ikke mer kontroll, men mer kontakt!

Rosa minner oss på at resonans ikke kan planlegges, den kan bare muliggjøres. Arkitekturen kan ikke garantere hvilke relasjoner som oppstår. Men den kan skape rom som gjør dem mer sannsynlige. Rom som ikke bare fungerer, men som svarer.

Kilde: Rosa, H. (2024). Akselerasjon og resonans: Artikler om livet i senmoderniteten (A. Dunker, Overs.). Cappelen Damm