Profesjonsutdanning – praksis og titler

Forrige gang ble kampen om tittelbeskyttelse et mageplask for arkitektene, skriver Sven Erik Svendsen.

Av Sven Erik Svendsen

Forrige gang ble kampen om tittelbeskyttelse et mageplask for arkitektene, skriver Sven Erik Svendsen.

Av Sven Erik Svendsen

Sven Erik Svendsen er arkitekt MNAL.

Foto: privat

Regjeringa vil neste vår komme med en Stortingsmelding om profesjonsutdanning, og NAL og AiN har sammen sendt Departementet et innspill til dette arbeidet. De konsentrerer seg om praksis som en del av utdanningen og tittelgodkjenning, og det virker fornuftig.

Det frastår imidlertid litt underlig at skolene ikke er med på dette innspillet, og det kan fort bli tolket i Departementet som om kontakten mellom fag og utdanning kanskje ikke er helt god? (Og det er vel egentlig ikke så langt unna sannheten?)

I det som skrives kan det likevel virke som om NAL og AiN agerer på vegne også av skolene. Det står blant annet: «Vår utdanning har en tett dialog med arbeidslivet og praksis i utformingen av studieprogrammet, og henter lærerkrefter fra praksis. Vi samarbeider aktivt med arkitektfirmaer, landskapsarkitekter, planleggere og andre relevante aktører for å gi studentene muligheten til å arbeide med virkelige prosjekter og få praktisk erfaring før de går ut i arbeidslivet.»

Ved siden at skolene opererer ulikt på dette området og beskrivelsen må sies å være en liten skjønnmaling av virkeligheten, kan en spørre om hvem som har forfattet avsnittet – organisasjonene eller skolene?

Her ignorer en dessuten på vanlig måte at mange arkitekter har utdanning utenfor landet, noe som betyr ulike vinklinger og praksiskrav.

Fravær av obligatorisk praksis er åpenbart en stor svakhet i vårt utdanningssystem. I henvendelsen blir det hevdet at en på NTNU har ett praksiskrav. Det er nok riktig, men dersom Departementet tar seg bryet med å undersøke hva studentene får godkjent av innsats i arbeidslivet, vil dette kravet neppe bli tatt på særlig alvor.

Forrige gang ble kampen om tittelbeskyttelse et mageplask for arkitektene; det endte med at de som ville kunne ta i bruk prefikset «sivil».

Etter det har to av skolene endret på navnet slik at en nå egentlig burde driver undervisning i arkitektur og ikke som i gamle dager med å utdanne arkitekter, samt at en har inngått i et gradssystem. Det bransjen ikke har fått med seg er at det forskjell på en akademisk grad og en yrkestittel. (Du kan godt studere på teologisk institutt uten å bli prest, eller ta medisinsk embetseksamen uten å bli lege osv.)

Hos arkitektene oversvømmes CVer, hjemmesider og annen reklame med et mylder av kvalifikasjoner og titler som må forvirre omverdenen totalt om vilken utdanningsmessig bakgrunn vi egentlig har.

Tildeling av akademiske grader er skolenes ansvar; dersom en får godkjent en yrkesmessig tittelbeskyttelse, noe jeg tviler på, og som uansett i eventuelle forhandlinger vil kreve dyktig manøvrering.

En svakhet og kanskje en taktisk blunder i innspillet, er at en uten forbehold insisterer på at arkitektutdanningen er basert på forskning. Dette blir en påstand – selv om definisjonen av en universitetsutdanning nettopp er at den er forskningsbasert, som opplagt kan diskuteres. Hvis noen skulle be om min mening her, ville den i kortform bli: I all hovedsak er arkitektutdanning praksisbasert. (Og det er med mer enn 20 års lærererfaring ikke bare fra de norske skolene, men også fra en rekke utenlandske).

Og igjen: Dersom Departementet skulle sette i gang en kritisk undersøkelse av den reelle sammenhengen mellom forskningen som bedrives og undervisningen som forgår på arkitektskolene, ville en nok få problemer med å forsvare plassen i universitetssystemet.