Meninger / Debatt
Universell utforming: Fysisk tilgjengelighet er ikke nok
Av Nicole D. Emblem
Skal vi bruke 1 prosent av Oljefondet til å bygge boliger i Norge?
Skal vi fortsette å la boligkrisen få bidra til økende sosiale ulikheter i et av verdens rikeste land, spør Nora Ulrikke Andersen.
Av Nora Ulrikke Andersen
Skal vi fortsette å la boligkrisen få bidra til økende sosiale ulikheter i et av verdens rikeste land, spør Nora Ulrikke Andersen.
Av Nora Ulrikke Andersen
Nora Ulrikke Andersen er statsviter og skribent.
Foto: privat
Hva om vi bruker 1 prosent av Oljefondet på å bygge boliger i Norge? Fornuftig bruk av disse pengene kan bidra til å styrke en tredje boligsektor. For det kan da ikke være god mening i kun å investere i dyre kontorbygg og boligkomplekser i verdens dyreste byer, eller?
En prosent utgjør cirka 200 milliarder, og med en tenkt snittpris på 4 millioner for en liten leilighet, vil det utgjøre 50 000 leiligheter. Hvorfor kan ikke Oljefondet investere i 50 000 leiligheter i Norge?
I dag investerer Oljefondet betydelige summer i eiendom i andre land. Slike investeringer oppfattes sikkert av økonomer som en trygg kapitalplassering med god avkastning for fondet. Og det kan godt tenkes de har rett!
Samtidig har Norge fått et boligmarked hvor «vanlige» folk presses ut av byene. Sykepleiere, lærere, barnehageansatte, syke, pensjonister, uføre og unge i etableringsfasen konkurrerer i et uregulert marked. Alle som skal leie eller eie en bolig er blitt boligspekulanter, på lik linje med de som går inn i markedet som eiendomsutviklere og investorer med avkastningsformål.
Situasjonen er kanskje ikke et paradoks. Vi har jo gjennom Oljefondet – et av verdens største fond – valgt å bli spekulanter i utenlandske eiendomsmarkeder, og da må vi akseptere at det er fritt fram for slik spekulasjon også her. Vi har valgt å ikke ha en aktiv boligpolitikk, men overlatt hele sulamitten til en nyliberal markedsplass.
Mangel på boligpolitikk og politisk handleevne i møtet med alle de andre forholdene som skaper problemer i boligmarkedet, har skapt en perfekt storm som nå veksles inn i økende uro over hele den vestlige halvkule. Vi ser høye boligpriser, lavere boligbygging, mer midlertidighet, økende økonomiske skiller og større geografisk ulikhet.
Byene blir rikere, mindre tilgjengelige, ungdommer gir opp drømmen som ble virkelighet for deres foreldregenerasjon, og vi klarer ikke å se at ting kan gjøres annerledes.
Hensikten med forslaget om å bruke 1 % av Oljefondet er ikke å avskaffe markedet, men å supplere det. Markedet kan ikke håndtere boligbehovet for alle.
Ved å bruke rundt én prosent av Oljefondet til å bygge opp en tredje boligsektor kan staten etablere en ikke-kommersiell utleiesektor uten utbytte. Med langsiktig eierskap og moderate leiepriser kan dette gi staten en stabil og ansvarlig rolle som boligeier.
Eller de kan gi kommunen denne rollen, gjennom for eksempel å kanalisere midler gjennom Husbanken. Tanken er at vi trenger noen boliger som ikke bare bygges for profitt, og som forvaltes over tid, på en måte som gir folk forutsigbarhet i livsfaser der de trenger det mest.
Motargumentet vi hører er at Oljefondet ikke kan investere i Norge. Før har dette vært begrunnet i inflasjonshensyn, men med en bransje i fullstendig krise er nok ikke dette et like godt argument lenger. Selv enkelte politikere etterlyser nå tiltak for byggebransjen.
Det er heller ikke slik at investering i det norske boligmarkedet vil «forstyrre markedet», på en uakseptabel måte. Kanskje finnes de som mener at noe svekket etterspørsel går ut over egen boligspekulasjon. Til de som allerede er godt etablert i dyre boliger må rådet være at det ikke er kledelig sport å trekke opp stigen etter seg.
Alternativet i dag kan ikke være et marked uten intervensjoner, og hvor investorer og internasjonale fond kjøper opp en økende andel av norsk eiendom, slik vi nå ser i mange europeiske byer. Vi har ikke råd til å miste kontroll.
Oljefondet som eier av 50 000 leiligheter vil bidra til litt mer kontroll, samtidig som investeringene forblir langsiktige og verdistabile. Boliger i sentrumsnære områder er ikke tapsprosjekter. De er solide investeringer.
Skal vi fortsette å la boligkrisen få bidra til økende sosiale ulikheter i et av verdens rikeste land? Men helt alvorlig talt: Har du et bedre forslag? Kom med det!
