Skal vi lage pølser til hele nabolaget?

I store deler av landet finnes i praksis to ytterkanter: den eldre eneboligen med vedlikeholdsbehov, eller den nye med høy inngangsterskel og stor gjeld. Mellom disse mangler det mindre, tilgjengelige og økonomisk realistiske boliger. Når midten forsvinner, blir også samfunnet skjevt fordelt. De som ikke passer inn i standardmodellen – eldre, enslige, førstegangsetablerere, mennesker med svakere økonomi – faller utenfor.

Eneboligfeltet er organisert rundt privat komfort. Hver sin plen. Hver sin terrasse. Hver sin grill. Fellesskapet er invitert, ikke innebygd. Det er noe vi planlegger, ikke noe strukturen legger til rette for. Vi samles, men hver for oss.

For sannheten er at det ikke er alle som sitter rundt grillen. Noen kjenner bare lukten. Barna som ser røyken stige over hekken og spør hvorfor de ikke også har grill. De som hører latteren, men ikke vet hvordan de skal komme seg inn. De enslige som fyrer opp for én, eller lar grillen stå ubrukt fordi det føles meningsløst å grille alene. Fellesskapet er synlig, men ikke nødvendigvis tilgjengelig. 

Når det organiseres rundt det private, blir det også noe ikke alle har tilgang til. Ironisk nok bygger vi oss samtidig inn i flere av de utfordringene vi forsøker å løse. Vi snakker om klima, men fortsetter å bygge spredt. Vi bruker store arealer per husholdning. Vi øker materialforbruket. Vi låser oss til transportavhengighet. Vi snakker om ensomhet, men lager boligstrukturer der terskelen for spontan kontakt er høy.

Samtidig vet vi at befolkningen eldes, husholdningene blir mindre og økonomisk uforutsigbarhet øker. Eneboligen er arealkrevende, ressurskrevende og lite fleksibel over et livsløp. Som dominerende boligform hemmer den både sosial og miljømessig bærekraft.

Når strukturen bygger inn avstand som norm, svekkes også den sosiale infrastrukturen. Fellesskap blir noe man må oppsøke. Spontane møter blir sjeldnere. Hverdagslig gjensidighet forsvinner. Ensomhet er i dag en dokumentert risikofaktor for både psykisk og fysisk helse, likevel bygger vi oss mer isolert enn nødvendig.

Dette handler ikke om å romantisere fellesskap. Det handler ikke å konkurrere ut eneboligmarkedet. Det handler om å respondere på faktiske behov. Vi står overfor en aldrende befolkning, økende helseutgifter, klimakrise og større sosial ulikhet. Da kan vi ikke fortsette å produsere én boligmodell som forutsetter høy inntekt, høy mobilitet og høy kapasitet gjennom hele livsløpet.

Vi trenger flere mellomformer. Tettere organisering. Mindre boliger. Lavere materialbruk. Lavere arealbruk. Høyere sosial robusthet. Strukturer som inviterer til fellesskap uten å tvinge det fram. Boliger som gjør det mulig å bo gjennom flere livsfaser uten å falle ut av systemet.

For spørsmålet er egentlig ikke om vi skal grille. Spørsmålet er om vi er i ferd med å bo oss syke, og om vi vil fortsette å bygge et samfunn der fellesskapet stopper ved gassgrillen, eller om vi tør å invitere hele nabolaget.