Meninger / Debatt
Oslofjorden – økologisk kollaps og hytteparadis
Av Vaar Bothner
Litangen i Kragerø fra oven: «Litangen er ikke et vanlig hyttefelt, men et forsøk på å reparere. Bruddet fylles med vann, og fjellsidene revegeteres», skriver innleggsforfatterne.
Foto: Fredensborg FritidDet finnes mange dårlige eksempler på utbygging langs kysten. Industriområder, næringsprosjekter og spredte hyttefelt har ødelagt mer enn de har gitt tilbake. Nettopp derfor er det ironisk når Vaar Bothner i arkitektur.no trekker frem Litangen som et symbol på problemet.
Bekymringen hennes er reell. Vannkvalitet og naturhensyn er avgjørende for fjorden. Uten levende natur mister hyttene sin verdi, og uten ansvarlig utvikling mister lokalsamfunnene grunnlaget for å leve av og med kysten. Hytter og natur henger sammen.
Men årsaken til lurv er ikke først og fremst hytteutvikling. Lurv oppstår når fjorden får for mye næring, ofte fra landbruk og gamle renseløsninger. Resultatet blir algeoppblomstring og oksygenmangel, som igjen fører til lurv.
Dette er en alvorlig utfordring i mange fjorder, inkludert Kilsfjorden.
Utgangspunktet på Litangen er et nedlagt kvartsbrudd. Da virksomheten stanset i 2021, sto området igjen som et krater. Nå som vi skal bygge Litangen opp igjen, tar vi utgangspunkt i tomten og landskapet. Hyttene legges der naturen allerede er ødelagt av kvartsvirksomheten, på pæler i vannet og i flukt med industrilandskapet.
Vi bevarer all natur og bygger naturen opp igjen der den er ødelagt, både over og under vann.
Litangen er ikke et vanlig hyttefelt, men et forsøk på å reparere. Bruddet fylles med vann, og fjellsidene revegeteres. Under vann etablerer vi skjulesteder for hummer og krabber, hengende hager for blåskjell og strukturer som gir skjul og næring til fisk og krepsdyr. Krabber, blåskjell og hummer er fjordens «vaktmestere», som bidrar til å rense vannet, og derfor er de ekstra viktige for fjorden.
Det er sollyset også, og vi utformer derfor brygger og kanaler slik at lyset slipper ned i vannet. Regnvannet fra tomten renses i vegetasjonssoner før det føres ut i fjorden, og i samarbeid med forskningsmiljøer ser vi på hvordan ålegraset både kan vernes og styrkes over tid.
Visualisering av Litangen, juni 25. Innleggsforfatterne er arkitekt Svein Lund (Lundhagem), landskapsarkitekt Anne Truelsen Schultz (Atsite) og eiendomsutvikler Knut Bremer (Fredensborg Fritid).
Illustrasjon: Paulsen NilsenAlt dette er nybrottsarbeid. Vi utvikler Litangen sammen med biologer, landskapsarkitekter, havforskere og arkitekter, og tiltakene skal overvåkes og justeres etter hvert som vi får kunnskap. Nettopp fordi Litangen har en kommersiell ramme, finnes det ressurser til å finansiere restaurering som ellers aldri ville blitt gjennomført.
Å bygge på grått areal tar lengre tid og koster mer enn å bygge på uberørt natur, men det er den veien vi må gå.
Vi mener også at fremtidens fritidsboligutvikling må være mer konsentrert. Når aktivitetene samles på et begrenset område, kan flere få tilgang til naturen uten at den spises opp bit for bit. På Litangen skjer det på en tomt som allerede er herjet av kvartsutvinning, og slik reduserer vi presset på mer sårbare områder.
Litangen viser at utvikling og naturrestaurering kan kombineres. Det handler om å reparere et arr i naturen og tilrettelegge for flerartslige nabolag som gir ringvirkninger både for økosystemet og for lokalsamfunnet.
Sånt krever forutsigbarhet fra kommunene, gode samarbeidspartnere og nysgjerrige fagmiljøer. Skal vi lykkes med å styrke fjorden, trenger vi samarbeid og innovasjon, ikke anklager på tynt grunnlag.
