Svar på et underlig forsøk på markedsføring

Å trekke opp et antagonistisk skille mellom tradisjonalisme og modernisme, mellom «beauty» og «ugliness» er ødeleggende for viktige diskusjoner om kvalitet i arkitekturen, skriver Karl Otto Ellefsen i et tilsvar til Anders Moen Hagalisletto.

Av Karl Otto Ellefsen

Svart/hvitt portrett av Karl Otto med svarte briller.

Karl Otto Ellefsen er professor ved AHO.

Foto: AHO

Altfor ofte møtes publiseringer om arkitektur med stillhet. Anders Moen Hagalisletto skjeller meg derimot ut for det nedrigste, nemlig uredelighet. Jeg finner ingen belegg for at jeg er uredelig i Hagalislettos tilsvar. Snarere leser jeg innlegget som en del av promoteringen av James Stevens Curls kommende besøk til Oslo, der den ene dagen ifølge programmet er viet «Ugliness», den andre «Beauty». For sikkerhets skyld avsluttes noteverket til Hagalisletto med en påmeldingslenke til seminaret.

I mitt bokessay tar jeg Ulf Andenæs' bok alvorlig. Jeg uttrykker sympati med kritikken av dagens byutvikling og begeistres over raseriet. Jeg insinuerer på ingen måte at Andenæs bruker upålitelige kilder. Derimot mener jeg han forenkler norsk arkitekturhistorie. I essayet, som ikke er en vitenskapelig artikkel, gir jeg eksempler og ikke akademiske referanser.

Den bastante og generaliserende tittelen på tilsvaret som Hagalisletto har undertegnet – «Modernistenes upålitelige historiefortelling» – refererer etter hva jeg forstår til min korte omtale av arkitekturen i det tredje riket, og til det jeg kaller «modernistenes grumsete praksis». I artikkelen er dette punktet nærmest en parentes i diskusjonen av de tre publikasjonene med referanse til Arkitekturopprøret, men temaet sammenfaller med seminargjesten Curl sitt interesse- og forskningsfelt.

Arkitekter har alltid søkt å hente oppdrag hos makthaverne. Det er godt dokumentert at Mies leflet med tyske makthavere og at Corbusier forsøkte å fri både til Vichy-regimet og til Moskva. Mange av de italienske futuristene var fascister. Men dette gir selvfølgelig ikke grunnlag for å brunsverte den modernistiske bevegelsen og den funksjonalistiske arkitekturen på 1930-tallet. Den tyske reduksjonsklassisismen ble derimot gjort til et statsbærende uttrykk, kanskje tydeligst eksemplifisert med et av de først bygde nasjonalsosialistiske arkitekturverkene, Haus der Deutschen Kunst i München, som ble tegnet at Paul Ludwig Troost, «førerens første byggmester», og som ble åpnet av Hitler i 1937.

Foto av Haus Der Kunst (München) — Haus Der Kunst i München.
Foto: Meister Eiskalt/Wikimedia Commons

Reduksjonsklassisismen var først og fremst et uttrykk forbeholdt monumentalbygninger, og militæranlegg. Andre deler av arkitekturen som nazistene både førte opp hjemme og eksporterte til okkuperte områder, fulgte i større grad tradisjonell byggeskikk, men i militær orden, noe som også BSR-arkitekturen kan diskuteres i forhold til. Vi kommer heller ikke unna at moderne kunst og arkitektur, slik den kom til uttrykk på 1920- og 30-tallet, for eksempel i de vakre «Siedlungene», ble stemplet av nazistene som «entartet».

Stil og form har ikke politisk farge, men kan ha politiske implikasjoner. Min «punchline» som den engasjerte kritiker synes å ha oversett var: «Derimot er det slik at bevegelser tar til seg tradisjonelle kulturuttrykk, gir dem politisk innhold og gjør dem til sine, slik tilfellet i dag er både med Alternative für Deutschland og Sverigedemokratene. Hva norske politikere av ulik farge ber om når de ønsker seg mer «klassisk» arkitektur er foreløpig noe uklart.»

To av mine betraktninger betegner Hagalisletto som vranglære. Den første dreier seg om at den norske middelklassen på 1930-tallet gjorde funksjonalismen til sitt uttrykk. Få land har en så omfattende funksjonalistisk arkitektur som Norge, som ikke minst kommer til uttrykk i de mange villaene i Oslo, i småbyene som Hamar og Fredrikstad og på landsbygda, i pusset mur og i tre, alle arkitekttegnete hus eller byggmesterhus. Årsaken er neppe bare et stort byggevolum etter at Arbeiderpartiet tok makten og endret det økonomiske politikken, heller ikke at arkitektene tvang byggherrene til å velge hus med flate tak og vinduer i hjørnene. Funksjonalismen ble valgt av veterinærer, leger, advokater, lektorer, direktører og banksjefer over det ganske land som et uttrykk for modernitet og framskrittstro. Jeg har også opplevd «fiskeværsfunkis» der velstående fiskeskippere farget sin bolig med den nye tids uttrykk. Lysreklamene, biltrafikken og de rene fasadene langs Storgata i Oslo var på denne tida ikoniske symboler på modernitet.

Den andre dreier seg om bakgrunnen for fraværet av klassisistisk arkitektur i Norge etter krigen. Mine kilder er her den første etterkrigsgenerasjonen av arkitekter, som på NTH tok avstand fra Sverre Pedersen, og som på «Krisekurset» i Oslo flokket seg om Knut Knutsen. Disse arkitektene var kritiske til funksjonalismen som stil, men knyttet entydig og med avsmak klassisismen til okkupasjonsmakten, som i et tiår hadde tatt eiendomsrett til dette uttrykket.

Hadde jeg vært dansk ville jeg sagt: «Så hold nu op». Arkitekturopprøret bærer fornuft i seg, men syndefallstankegangen, der arkitektene spiser av modernismens firkantete eple og velger feil vei, er fordummende. Å trekke opp et antagonistisk skille mellom tradisjonalisme og modernisme, mellom «beauty» og «ugliness» er ødeleggende for viktige diskusjoner om kvalitet i arkitekturen. Innlegget undertegnet av Hagalisletto underbygger denne påstanden. Et smalspektret utvalg av fotnoter (fem av de åtte reelle referansene viser til Curl, en sjette til Xavier de Jarcys svært omdiskuterte Le Corbusier, une fascisme français fra 2015), innenfor et verdenshav av modernismediskuterende og modernismekritisk akademisk litteratur fra de siste 70 åra, hjelper etter min oppfatning lite på vederheftigheten.