Tid for en ny boligmodell – med plass til alle

Boliger for folk flest

Tenk deg en boligtype tilgjengelig for alle, av god kvalitet, til en rimelig leiepris. Boligene eies og forvaltes av boligorganisasjoner uten profitt som mål, og som følger politisk vedtatte regler. De bygges med offentlig støtte, og kommunene får rett til å bruke en andel av boligene til innbyggere med akutt boligbehov – enten det gjelder familier rammet av samlivsbrudd eller andre som står uten bolig.

Modellen gir stabilitet og trygghet. Leiekontraktene er ikke tidsbegrenset, og når lånene er nedbetalt, går leieinntektene inn i et nasjonal fond som finansierer vedlikehold og nye boliger. Dette gjør også at sektoren blir selvfinansierende over tid.

Slik fungerer finansieringen

Den danske modellen er økonomisk bærekraftig og bygger på fire hovedkomponenter:

– Realkreditlån dekker 86–90 % av byggekostnadene. Staten gir støtte til renter og avdrag

– Kommunal grunnkapital utgjør 8–12 %, avhengig av boligtype og størrelse

– Beboerinnskudd på 2 % betales av leietakerne

– Kommunal garanti sikrer lån utover 60 % av eiendommens verdi

Kommunens direkte kostnad er altså relativt lav, og til gjengjeld får den rett til å disponere rundt 25 % av boligene – et kraftfullt verktøy i møte med sosialt boligbehov.

Historien viser vei

Den danske modellen har røtter tilbake til 1850-tallet, da koleraepidemien avslørte elendige boligforhold. Arbeiderbevegelsen organiserte seg i byggeforeninger, og staten tok ansvar.

I 1933 kom Kanslergadeforliket, et politisk gjennombrudd som sikret statlig støtte til almene boliger – og la grunnlaget for den velferdsmodellen Danmark har i dag.

Et boliglaboratorium for fremtiden

Almene boliger er historisk sett på som pionerer i utviklingen av gode og sunne boliger, og sektoren har på mange måter fungert som et boligeksperiment, der man har utfordret rammer og skapt forsøksbygg under fanene kvalitet, fellesskap og bærekraft. Man har testet nye boformer, materialer og løsninger – og skapt arkitektonisk nyskapende bygg som samtidig er rimelige og inkluderende.

Selv om boligene ikke skal ha luksuspreg, kan de være vakre, funksjonelle og miljøvennlige. Det er tak på boligstørrelsen, noe som holder husleien nede og fremmer kompakt bygging – hvilket igjen er bra for både økonomi og klima.

Et sosialt sikkerhetsnett – og en økonomisk regulator

I perioder med lav byggeaktivitet kan almene prosjekter settes i gang og fungere som en samfunnsøkonomisk regulator – en måte å holde hjulene i gang og sikre arbeidsplasser i byggebransjen – det er en tanke verdt å vurdere i disse dager. Over tid kan modellen også avlaste det offentlige på andre måter. Ved å sikre folk en stabil bolig reduseres behovet for midlertidige boligløsninger, boligstøtte og helseutgifter knyttet til dårlige boforhold. Stabile nabolag øker også tryggheten, skaper forutsigbarhet og dyrker det sosiale.

Utfordringer – og løsninger

Selvfølgelig finnes det utfordringer. Når boligområder blir for store eller ensartede, kan det oppstå sosial ubalanse. I Danmark har man møtt dette med blandede boligtyper – almene boliger side om side med private utleieboliger og eierboliger. Slik har en lykkes i å skape mer mangfoldige nabolag der advokaten, læreren og renholderen bor side om side, og der barna deres går på samme skole og spiller på samme idrettslag.

En annen utfordring er beboerengasjement. Hvis fokuset kun ligger på lav husleie, kan vedlikehold og bomiljø lide. Her er det viktig at myndighetene stiller krav, at dialogen er god, og at det er rett organisering og balanse mellom økonomi og trivsel.

Hva med Norge?

Vi har allerede verktøyene, og bransjen er innstilt på å bidra til endring. Boligbyggelag som OBOS har historisk bygget og leid ut kvalitetsboliger til rimelige priser. Med en oppdatert og fremtidsrettet  ovgivning kan de igjen spille en nøkkelrolle – ikke som erstatning for eierlinjen, men som et nødvendig supplement.

Over 35 % av Norges befolkning bor i de fem største byområdene, og halvparten av disse i Oslo. Ifølge Husbanken er eierkostnadene nå høyere enn leiekostnadene i alle disse byene. Og selv om verdistigning gjør det billigere å eie på sikt, hjelper det lite hvis du ikke har råd til å bo der.

Tid for handling

130 000 nye boliger på fem år kommer ikke av seg selv – ikke med dagens kostnadsnivå, rentenivå og lovgivning, selv ikke for «boligministeren». Men, kanskje kan vi løfte blikket og se sørover, og starte med 10 000 almene boliger – som et pilotprosjekt, støttet av hele byggebransjen, på tvers av politiske skillelinjer.

Folk bor der det finnes boliger. En ikke-kommersiell aktør som utvikler og drifter leieboliger kan bidra til å sette i gang bygging i områder der kommersielle aktører ikke tør gå først. Og kanskje blir det lettere for dem å følge etter. Da kan vi skape trygge og stabile områder for kommende generasjoner. Det er på tide å tenke nytt. Ikke bare for å bygge boliger – men for å bygge et samfunn med plass til alle.