Tre som bygningsmateriale

Med dagens teknologi er det igjen helt uproblematisk å produsere lange stendere, og de egentlige begrensningene er lengden på en trailer og håndterbarheten på byggeplass. Med en trailerlengde på 13,95 meter blir hovedspørsmålene om fem etasjer høye stendere blir for vanskelig å montere, og om fasaden skal være bærende? Fordelen med ballong-konstruksjonen er at dekkeforkanten havner på innsiden av ytterveggstenderne, slik at man får én isolert ytterhud, uten kuldebroer ved dekkeforkanter. Dette kunne vært en måte å tenke nytt, eller halvveis gammelt, på.

Det virkelig spennende med tre er at det har overraskende like egenskaper som stål, og er på sitt beste når det utsettes for dragkrefter istedenfor trykk. Problemet med tradisjonell bruk av tre var bindeledd, uøkonomiske trelåser som førte til unødvendig stor materialforbruk. I moderne ingeniørmessige trebygg er problemet løst med stål, lim mm. Et godt eksempel er utvidelsen av det tekniske museet i Stockholm, der man virkelig har prøvd ut helt nye prosjekterings- og utførelsesteknikker.

Vi må bli flinkere til å utnytte de muligheter nåtidens teknologi gir til tegning og beregning av trekonstruksjoner, for ikke å snakke om fremstilling og montering av bygningsdeler. Framfor alt blir det mulig å minimere materialbruken og dermed energien som brukes på frakt og montering.

Det er trist å se at muligheter trevirket tilbyr som bygningsmateriale ikke brukes fullt ut. Et material som gjør det mulig å bygge lett brukes til å bygge så tungt som mulig ved å lage tradisjonelle tømmerhus og heltrebygg. Tunge tre-elementer fraktes over lange distanser og løftes med tungt maskineri. Hvor miljøvennlige disse tilsynelatende grønne byggene blir i totalregnskapet er tvilsomt.

For å gjøre vondt verre bruker man i eksperimentelle trebygg gjerne organiske isolasjonsmaterialer som gjør veggene tykke, og som er grobunn for mygg, sopp og andre levende organismer. Isolasjon bør lages av død materie, som skum, glass- eller mineralull, gjerne av spesielt tynne materialer som aerogel, vakuumplater eller isolerglass. Tynn og lett ytterhud gir mest mulig bruksareal i forhold til utnyttelsesgraden og gjør det mulig å fundamentere lett.

De minst miljøvennlige byggene er uansett dem som ikke tåler tidens tann. Detaljering og utforming av bygget ytterhud er i grunn såre enkelt, man trenger bare å tenke ut hvordan vann kommer til å renne ned langs taket og fasaden. Sprøytehøyden fra horisontale flater er 30 cm og en dryppkant må være minst 3.5 cm fra veggen. Likevel ser man stadig vekk ubehandlede trefasader som blir flekkete og skadede etter bare noen måneder, på grunn av at de blir utsatt for vær og vind på feil og ujevn måte.

Verre er det selvsagt hvis det som er skjult av overflaten heller ikke er i orden. Nå som det finnes programvare som brukes til alle beregninger, burte man lære mer om dem under arkitektstudier. Læring skal jo være livslangt, slik at noen gullkorn kan man også hente i voksen alder.