Trenger vi et KI-manifest?

Hvem har ansvaret?

Dette kom tydelig frem på debatten Rodeo arkitekter arrangerte forrige uke på Byens Tak, der temaet var KI: Ansvar og Etikk. Det er i utgangspunktet påfallende hvor lite slike spørsmål diskuteres i arkitektmiljøet, til tross for at etikken burde ligge innebygd i selve profesjonsrollen, slik Wasserman, Sullivan og Palermo understreker i Ethics and the Practice of Architecture (2000).

De skriver at arkitekter alltid opererer innenfor et normativt etisk rammeverk nettopp fordi arkitektur endrer og strukturerer menneskers livsbetingelser, altså at man har et samfunnsansvar.

Rollen til arkitekten er derfor ikke verdinøytral, selv om den ofte behandles som om den var en ren markedstjeneste, både av oppdragsgivere og av arkitekter selv. Men profesjoner har det Eliot Freidson (2001) kaller for en «tredje logikk» – et eget normativt etos.

Spørsmålet er om vi faktisk har forankret dette etoset i vår egen praksis til å vite hvordan man behandler KI-spørsmålet?

Et speil av arkitektens egen produksjonslogikk

Arkitekt og KI-ekspert Peter Gustavsson fra Taaod demonstrerte i hans foredrag hvordan KI raskt kan generere et stort antall gode forslag til gjenbruk av forlatte bygninger i Danmark – et etisk nødvendig prosjekt i seg selv – samtidig som han påpekte de konkrete landskapsinngrepene datasentre medfører. 

Arkitekt og CTO Angie Mendez fra Multiconsult viste hvordan en teknologi som «kan litt om alt» kan reorganisere hele verdikjeden og utfordre etablerte roller som jo gjerne også utfordrer arkitektens tilkall på autoritet. Hennes anbefaling var at arkitekter går rett inn i KI-feltet og bruker det aktivt for å tilegne seg kunnskap man i dag ikke besitter, altså at man forsterker generalisttankegangen.

Jeg argumenterte for at KI fungerer som et speil av arkitektens egen produksjonslogikk, og at maskinenes lesning av arkitektgenererte modeller påvirker hvordan KI oppfatter og strukturerer verden: Helt konkret bruker NVIDIAs teknologisystemer digitale modeller for å trene opp maskiner før de går ut i den virkelige verden.

Samtidig ønsket jeg å illustrere – gjennom noen enkle grafer – at selv om arkitektfaget har vært gjennom en omfattende digitalisering siden 1980- og 90-tallet, har lønnsomheten i bransjen stått omtrent stille, mens lisenskostnader og datautgifter har økt voldsomt.

Effektivitetsgevinstene har i stor grad forsvunnet andre steder i verdikjeden, gjerne til leverandørene selv. I tillegg peker energiforbruket i én retning: det husholdningene eventuelt sparer gjennom energieffektivisering, vil datasentrene bruke opp.

Da panelet diskuterte hva dette betyr, var det særlig ansvars- og etikkspørsmålet som trådte frem. KI forsterker konsekvenser: systemiske effekter vi ikke har full oversikt over, men som profesjonen likevel er med på å produsere.

Hvordan skal en profesjon forstå sitt ansvar i en slik situasjon?

Profesjonell uavhengighet

Derek Parfit viser i Reasons and Persons (1984) at ansvar ikke først og fremst handler om intensjon, men om konsekvenser – også de langsiktige og upersonlige. Vi drøftet også historien, at arkitektrollen har tradisjonelt vært tydelig avgrenset, og at det antageligvis har vært gode grunner til dette.

Code Guadet, den franske profesjonskoden vedtatt i 1895, formulerte eksplisitt at arkitekten som sivil profesjon kunne ikke samtidig være entreprenør, fordi sammenblanding av markedsrollen og profesjonsansvaret ville undergrave faglig integritet og tillit. Dette prinsippet – om profesjonell uavhengighet som etisk forutsetning – er kanskje relevant når KI flytter grensene for hvem som gjør hva: kan man teknologiutvikler og arkitekt samtidig?

Frank Pasquale peker i tillegg på hvordan moderne teknologier blir både uforutsigbare og opake. Når vi bruker «black box»-systemer, øker behovet for faglige vurderinger nettopp fordi vi ikke vet hva som faktisk ligger bak valgene teknologien foretar. Det gjør den menneskelige delen av profesjonen mer nødvendig, ikke mindre.

I debatten foreslo Alexander Rosseland fra LPO arkitekter et slags «kjøtt-og-blod-manifest» – et minimumskrav om at ingen KI-genererte leveranser sendes ut fra kontoret uten en menneskelig vurdering først.

Det er et beskjedent, nærmest selvsagt tiltak, men et viktig ett. Det innfører et ansvarssubjekt i prosessen – noe teknologien ikke kan erstatte, og noe plan- og bygningsloven strengt tatt forutsetter.

Om arkitektstanden klarer å samle seg om noe slikt, gjenstår å se. Nye krav vil alltid kunne oppleves som byråkratiske eller økonomiske hindringer. Konkurransesituasjonen gjør også at enhver etisk forpliktelse lett kan reduseres til et prisspørsmål – en mulighet for billigere tjenester for dem som velger å la være.

Men hvis vi tar våre egne faglige og etiske forutsetninger på alvor, er det vanskelig å se hvordan ansvar kan delegeres til systemer vi ikke kontrollerer, eller til aktører som ikke ønsker å bære ansvar i utgangspunktet.

Spørsmålet er vel om vi rekker å skrive et slikt manifest før KI skriver det for oss.

Merk: Denne teksten er skrevet med hjelp av KI. Siste avsjekk gjort av meg.

Kilder

Union Professionnelle des Architectes – BUA. (1895). Code des devoirs professionnels de l’architecte (Code Guadet).

Freidson, E. (2001). Professionalism: The third logic. University of Chicago Press.

Parfit, D. (1984). Reasons and persons. Oxford University Press.

Pasquale, F. (2015). The black box society: The secret algorithms that control money and information. Harvard University Press.

Reaver, K. (2024). Et speilbilde av vår egen middelmådighet. Arkitektur.

Wasserman, B., Sullivan, P. J., & Palermo, G. (2000). Ethics and the practice of architecture. John Wiley & Sons.