Trumfer eiendomsretten ytringsfriheten?

Byens gater kan være mulighetens scene for folket, samtidig blir Oslos gater mer og mer privatisert. Begrenser det vår ytringsfrihet? skriver Nora Ulrikke Andersen, student ved NMBU.

Av Nora Ulrikke Andersen

Byens gater kan være mulighetens scene for folket, samtidig blir Oslos gater mer og mer privatisert. Begrenser det vår ytringsfrihet? skriver Nora Ulrikke Andersen, student ved NMBU.

Av Nora Ulrikke Andersen
Foto av Nora-Ulrikke-Andersen.

Nora Ulrikke Andersen, student NMBU.

Foto: privat
>

Norge har vi en demonstrasjonsfrihet. Demonstrasjoner er både viktig og en effektiv måte for befolkningen å utøve sin ytringsfrihet på. Friheten til å kunne demonstrere er en menneskerett som er vernet i både Grunnloven og internasjonale menneskerettigheter.

I dag utvikles store deler av Oslo av private aktører, og Oslo kommune stiller krav til offentlige møteplasser i større bygningsprosjekter. Det er fint at kommunen krever at uteområder må bygges i takt med nye leilighetskomplekser og andre prosjekter – problemet er at disse uteområdene ofte blir privat eid. Det vil si at de som eier disse uteområdene etter eiendomsretten kan bestemme hva slags aktivitet som skal foregå her.

I dag trekkes mange til gatene for å demonstrere for ulike saker. Klima, likestilling og kampen mot rasisme er eksempler på hjertesaker for mange av Oslos innbyggere. Samtidig foregår det demonstrasjoner med høyere polariserte meninger, men selv om demonstrasjoner kan ha provoserende budskap, betyr ikke det at de ikke har en like stor rett til å ytre sine meninger.

Ytringsfriheten er en forutsetning for et velfungerende demokrati, og det er også muligheten for å ytre disse meningen i byrommet. Derfor stiller jeg meg undrende til at private grunneiere av offentlige møteplasser kan si nei til arrangementer som kan skape uro.

Gro Sandkjær Hanssen har skrevet om privatisering av byrommet, og hun kommer med flere eksempler hvor private grunneiere regulerer offentlige møteplasser som har fått meg til å tenke på problemstillingen.

Et eksempel er Gullhaug torg i Nydalen. Eieren av den plassen er positiv til aktivitet som er positivt for dem og innbyggerne som bor her. Eksempel på dette er kulturarrangementer. Samtidig sier de at de ikke ønsker aktivitet som kan være støtende. Eksempel på dette er demonstrasjoner om for eksempel Palestina og Israel, eller syn som er imot norsk lov (legalisering av narkotika). Eieren på et annet torg i Løren godtar ikke at politiske partier har stand på torget (Sandkjær, 2021). Hvorfor ønsker private grunneiere dette?

For å utvikle oss som et samfunn trenger vi ytringer som utfordre samfunnets satte normer, både på godt og vondt. Hvis eiendomsretten trumfer ytrings- og demonstrasjonsfriheten på uteområder som er satt av for alle kan være med på fremme ensretting og blir en form for sensur i byens gater.

Og er det i det hele tatt tilfelle at eiendomsretten kan trumfe ytringsfriheten på denne måten? I så fall er det viktig å være bevisst på at økonomisk kapital kan bli styrende for grunnleggende demokratiske rettigheter.

>
>
>