Universell utforming: Fysisk tilgjengelighet er ikke nok

En ny demografisk virkelighet

Vi står midt i en demografisk og sosial endringsprosess som boligpolitikken synes å skyve foran seg: flere eldre, færre sykehjemsplasser og et økende antall enslige, særlig i byene. Over én million mennesker bor alene i Norge i dag, og tall fra SSBs Livskvalitetsundersøkelse, publisert 5.desember 2025, viser at 14,5 % av befolkningen over 18 år følger seg mye plaget av ensomhet.

De som oppgir å være «litt plaget av ensomhet» utgjør ca. 28 %.  Er det da fornuftig å fortsette å bygge boliger på akkurat samme måte som tidligere?

Boliger kan enten lukke oss inne eller åpne for at flere liv kan leves parallelt. Det oppstår en egen form for rikdom når generasjoner møtes i hverdagen. Selvsagt passer det ikke for alle å bo under samme tak, men boliger bør utformes slik at de gir rom for et mangfold av livsfaser og livsformer.

La oss ta et eksempel: Aftenposten fortalte i høst om en småbarnsfamilie som valgte å la bestefar flytte inn hos dem. For meg var dette historien om praktiske gjøremål som kunne deles, om barn som vokser opp med flere generasjoner til stede og om en eldre mann som ikke trengte å være alene.

Det gjør inntrykk å lese at psykisk helse, tilhørighet og verdighet kan styrkes gjennom noe så konkret som boformer: Langsommere tempo erstatter altfor travle morgener for barn og voksne. Erfaring og livsvisdom møter barns nysgjerrighet. Omsorg går begge veier mellom generasjonene.

Dersom vi endrer perspektiv og planlegger riktig, betyr dette en enorm mulighet: Vi kan skape ekte fellesskap, uten å ofre privatliv og uten at familiemedlemmer tråkker hverandre på tærne. Forutsetningen er at alle aktører begynner å se samfunnsutviklingen som en mulighet for boligbyggingen, ikke som en hindring.

Universell utforming må redefineres

I bunn og grunn handler det om at begrepet «universell utforming» må utvides med en kulturell og sosial dimensjon.

Min visjon er denne: En inkluderende bolig skal kunne romme forskjellige generasjoner, ulike behov, livsstiler og familiekonstellasjoner. Vi må skape hjem som gjør det mulig å leve livet fullt ut. Tenk deg muligheten: barn som får støtte, voksne som får ro, eldre som fortsatt kan bidra - alle innenfor samme boligprosjekt som preges av fleksibilitet, verdighet og høy grad av fellesskap.

Vi snakker ikke om boligdesign alene, men om samfunnsbygging. Hele verdikjeden bør bli mer opptatt av hvordan arkitektur og planleggingsprosesser kan legge til rette for boformer som inkluderer heller enn å isolere mennesker. Kan vi lære av kulturer hvor generasjoner lever tett sammen, samtidig som vi respekterer individets frihet? Kan boligplanlegging bli et verktøy for sosial bærekraft, snarere enn kun for effektiv arealbruk?

Kanskje er det viktigste spørsmålet dette: Kan vi skape hjem som rommer livet slik det faktisk leves, med plass til fellesskap, privatliv, verdighet og hverdagsmagi i stedet for å bygge for inkludering som bare eksisterer på papiret? Livene våre er ikke statiske, og det bør heller ikke hjemmene våre være. Det må være rom for felleskap og tilbaketrekning/privatliv, avhengighet og selvstendighet. Beboerne skal ikke måtte gi avkall på hvem de er når livet endrer seg.