Meninger / Debatt
ACAN: Åpen brev til Kommunal- og distriktsministeren
Av Architects Climate Action Network Norge (ACAN Norge)
Universell utforming krever et nytt faglig paradigme
Universell utforming må bli arkitekturens etiske kompass, skriver prosjektleder Håvard Ravn Ottesen.
Av Håvard Ravn Ottesen
Universell utforming må bli arkitekturens etiske kompass, skriver prosjektleder Håvard Ravn Ottesen.
Av Håvard Ravn Ottesen
Håvard Ravn Ottesen er prosjektleder Changing Places Norge.
Foto: privatNy kunnskap viser at universell utforming fortsatt behandles fragmentert i høyere utdanning og byggpraksis. Denne kronikken drøfter behovet for å gjøre universell utforming til et kjerneelement i arkitektur, planlegging og forvaltning, ikke som et teknisk tillegg, men som en etisk og sosial forpliktelse.
Med inspirasjon fra feministisk arkitekturteori og nyere dansk og svensk forskning på ableisme og inkluderende byutvikling argumenteres det for at universell utforming må forstås som en del av samfunnets verdigrunnlag, ikke som et designverktøy.
Rapporten «Universell utforming som faglig innhold i høyere utdanning» (Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse [HK-dir], 2025) dokumenterer et tydelig kunnskapsgap mellom politiske ambisjoner og faglig praksis. Selv om 80 % av studentene innen bygg, design, IKT og planfag møter begrepet «universell utforming» i studietiden, skjer dette oftest tilfeldig og uten systematisk oppfølging.
Dette står i kontrast til regjeringens handlingsplan «Bærekraft og like muligheter – et universelt utformet Norge 2021-2025», der universell utforming er definert som en strategi for likestilling og bærekraft. Likevel mangler planen operative krav til utdanning, byggforvaltning og profesjonsansvar.
Vi går nå inn i at planen er et år på overtid, og regjeringen har forlenget handlingsplanen ut 2026. Det er nå dags å sette standard for det som må skje etterpå.
Universell utforming må forstås som samfunnsdesign, en profesjonell praksis som integrerer sosiale, etiske og fysiske perspektiver. Når begrepet reduseres til tekniske minimumskrav, mister man dens transformative potensial: Å skape omgivelser der alle kan delta på like vilkår.
Feministisk arkitektur og rettferdighet i det bygde miljøet
Feministisk arkitektur har lenge utfordret forestillingen om den «nøytrale brukeren». Katarina Bonnevier (2007) viser hvordan det bygde miljøet speiler maktstrukturer og kjønnede normer. Norske akademikere som Ine M. Lid (2017, 2021) har videreutviklet dette til å inkludere funksjonsvariasjon og sosial rettferdighet.
Lid argumenterer for at universell utforming må forstås som et møte mellom kropp og samfunn, der arkitekturen enten kan skape barrierer eller muligheter (Lid, 2017). Universell utforming handler dermed ikke bare om tekniske tilpasninger, men om å designe med innsikt i menneskelig mangfold og ulikhet.
Som Lid (2021) formulerer det:
«Universell utforming handler om å gjøre verden tilgjengelig for alle – men også om å forstå hvem verden til nå ikke har vært laget for.»
Svensk og dansk forskning: feministisk arkitektur, universell utforming og ableisme
Svenske forskningsmiljøer bidrar med viktige perspektiver på hvordan universell utforming og inkluderende design realiseres i praksis. I sin doktoravhandling beskriver Emil Erdtman (2024) hvordan universell utforming i svenske stadsutviklingsprosjekter uttrykkes som både etisk prinsipp for inkludering og som teknisk tilgjengelighet, med mulighet til innovasjon dersom den forstås som mer enn minimumskrav.
På det feministiske arkitekturfeltet viser Bonnevier (2007) hvordan queer- og feministiske perspektiver kan vitalisere arkitekturens rolle i å bryte heteronormative og funksjonsnormative strukturer.
Danske forskningsmiljøer kobler på sin side feministisk arkitektur, universell utforming og ableisme som spørsmål om rettferdighet og makt i hverdagsarkitekturen. Dansk Arkitektur Center (2024) viser hvordan feministisk urbanisme handler om å designe byer som faktisk fungerer for alle, ikke bare for «gjennomsnittsbrukeren».
Ved Københavns Universitet fremheves ableisme som en grunnleggende sosial struktur som virker gjennom politikk, arkitektur og hverdagslige praksiser. Ut fra et sosiologisk og arkitektfaglig perspektiv beskrivers danskene (Dahl & Falster, 2024) hvordan ableisme reproduseres i utdanning, arbeid og byplanlegging. Disse erfaringene viser hvordan universell utforming kan fungere som etisk infrastruktur: et faglig rammeverk for hvordan vi former, forvalter og forstår det bygde miljøet.
Fra strategi til handling
For å sikre fremtidens bygg som inkluderende og verdige arenaer kreves et skifte i både utdanning, praksis og politikk:
– Utdanning: Universell utforming må bli obligatorisk læringsutbytte i alle arkitektur-, plan- og byggfag.
– Profesjonsetikk: Arkitektstanden må anerkjenne universell utforming som en del av sitt samfunnsoppdrag, på linje med estetikk og bærekraft.
– Planlegging: Inkludering og mangfold må integreres fra første skisse, ikke vurderes som etterkontroll.
– Forvaltning: Byggforvaltere må føre dokumentasjon på universell utforming i FDV-systemer, og gjøre tilpasning til en kontinuerlig del av driften.
Dette vil gjøre universell utforming til en strukturell forpliktelse, ikke et prosjektbasert ideal.
Universell utforming som etisk infrastruktur
Universell utforming handler om mer enn tilgjengelighet. Det handler om verdighet, om hvordan arkitektur uttrykker hvilke kropper og liv som anerkjennes som «normale». Feministisk arkitekturteori minner oss om at de bygde omgivelser aldri er nøytrale, de reflekterer verdier, makt og prioriteringer.
Å gjøre universell utforming til en integrert del av utdanning, praksis og politikk er å bygge en ny type faglig ansvarlighet, der design blir et spørsmål om rettferdighet, ikke bare funksjon.
Norge har ti år igjen til målet om et universelt utformet samfunn i 2035. Veien dit krever mer enn standarder og sjekklister, den krever et faglig paradigmeskifte.
Universell utforming må bli arkitekturens etiske kompass, slik feministisk teori og nordisk forskningsinnsikt minner oss om; rommet er aldri uskyldig.
