Utearealnormer: en hindring for bymessig utvikling?

Min påstand er at utearealnormen og bruken av områdetyper som praktiseres i Oslo, ikke legger til rette for god byutvikling – spesielt i knutepunkter og sentrale strøk. Den fører til en sub-urban bebyggelsesstruktur som verken oppnår bymessige kvaliteter eller en tetthet som klarer å puste liv i gater, parker og torg. I tillegg til et mindre attraktivt bymiljø, fører den også til dyrere boliger.

Bak utearealnormen ligger en intensjon om at alle boliger skal ha tilstrekkelig tilgang til utearealer, lys og luft i umiddelbar nærhet. Argumenter om lys og luft – eller oppholdsrom mot stille side – er vanskelige å motsi. Dette er det nærmeste vi kommer naturlover og religion i byutviklingsfaget. Men for å banne i kirken … er ikke dette egentlig rester fra modernismens feilslåtte byplanlegging?

Den gang ga argumentene mening. Byen var bråkete, møkkete, giftig, farlig og skummel. Kulturhus, museer, biblioteker, gågater, grønne parker og elvepromenader var sjeldne. Byen var ikke et godt sted å bo. Bilen og t-banen gjorde det mulig å flykte ut til den luftige forstaden, med boliger plassert i naturområder og et nærsenter som dekket de fleste behov.

Men bykjernen fikk sin renessanse, og på 2000-tallet begynte byen igjen å lokke folk tilbake. Tidligere lite attraktive områder ble gjenoppdaget og løftet ut av forfallet. I dag ser vi på steder som Grünerløkka som ekstremt vellykkede og attraktive. Da er det bemerkelsesverdig at det ikke lenger er mulig å gjenskape slike områder med dagens normer og krav. 

Hvorfor? Det er for lav bokvalitet! Gårdsrommene er for små og det er ikke nok solbelyst uteareal for beboere. Legg til at noen leiligheter er støyutsatt og til og med nordvendte, så skjønner man jo at dette fortsatt ikke er forsvarlig byplanlegging. 

Eller? 

Utearealnormen er helt klart med på å begrense mulighetene for god byutvikling med urbane kvaliteter slik de vi finner på for eksempel Grünerløkka, Gamlebyen, Frogner og så videre. Kravet om at alle boliger skal ha solbelyst uteareal er utdatert, og det burde selvsagt være mulig å inkludere områdets parker, torg og møteplasser i vurderingen av hvorvidt et boligprosjekt har tilstrekkelig kvalitet og tilfredsstillende uteareal.

Men Oslo kommune virker fastlåst i en tankegang der kvalitet er synonymt med kvantitet, og alt må være målbart – en tradisjonelt ingeniørmessig og modernistisk tilnærming med andre ord.

Man kunne kanskje tro at Arkitekturopprøret skulle heise seg opp mer på temaet, men i stedet for å være opptatt av byutvikling, er man heller opptatt av fasadeestetikk. Skjønt, det er enklere å nå gjennom bruset i sosiale medier med hva som er stygt eller pent enn å diskutere konsekvenser av normer og veiledere.