Meninger / Debatt
En ny kurs for utforming av boliger i støyutsatte områder
Av Simon Krohn-Hansen
Variasjon er ikke pynt – det er urban intelligens
I kjølvannet av fjernsynsprogrammet «Stygt?» og Grøss- og Hederspriser: Moderne arkitektur må begynne å levere steder som faktisk fungerer.
Av Erling Okkenhaug
I kjølvannet av fjernsynsprogrammet «Stygt?» og Grøss- og Hederspriser: Moderne arkitektur må begynne å levere steder som faktisk fungerer.
Av Erling Okkenhaug
Erling Okkenhaug, Allgrønn, stedsaktivist og nyutnevnt æresmedlem i Arkitekturopprøret.
Foto: Richard JeffriesDebatten om stil i norsk arkitektur har blitt en faglig blindvei. Mens profesjonen fordømmer gesimser og ornamentikk, fortsetter man å bygge kilometer etter kilometer med generiske boligfelt som ikke gir mennesker noen grunn til å løfte blikket.
Resultatet er monokulturer av flate fasader, dårlig definerte rom og en urbanitet som er så tynn at selv gode intensjoner forsvinner i tomrommet.
Dagens moderne arkitektur klarer ikke å gi oss det enhver historisk by leverte uten engang å prøve: rytme, proporsjon, variasjon og menneskelig skala.
Dette er ikke nostalgiske krav. Det er grunnleggende urban forståelse – fra Gehl og Salingaros til dagens miljøpsykologi. Forskningen er entydig: mennesker orienterer seg etter mindre volumer, korte fasader, detaljer i øyehøyde og lesbare rom. Når disse kvalitetene fjernes, spiller det ingen rolle hvor riktig stilen er.
Stedet kollapser som sosial struktur.
Problemet er den generiske modernismen som har gjort repetisjon til dyd, monotoni til identitet og «minimalisme» til et frikort fra ansvar for romlige kvaliteter. Med arkitekter i rollene som servile investorklakkører.
Det er her konseptet Hundremeterbyen kommer inn – ikke som et stilprosjekt, men som et forsøk på å gjeninnføre urban intelligens i samtidsarkitekturen. Et kompakt format på 100 × 100 meter, der variasjon ikke er dekor, men et planlagt system. En modulbank. Et rytmeverk. En metode for å produsere det som historiske byer fikk gratis: differensierte volumer, små tomter, varierende takformer og en bakkesone som faktisk henvender seg til mennesker.
Vi trenger lesbarhet, gjenkjennelse og innhold. Egen historie og identitet er viktig for psykisk helse, sivilisert liv og tilhørighet. Man kan bygge så selv antikvarer tror det er gammelt.
Arkitektonisk kvalitet avgjøres av mer enn ornamentikk, også av romlige strukturer som støtter menneskelig persepsjon og sosialt liv. Dette er entydig dokumentert av Gehl og teoretisk underbygget av Salingaros. At faget fremdeles neglisjerer denne kunnskapen, er en betydelig unnlatelse.
Hundremeterbyen foreslår ikke å bygge historiske kulisser. Det foreslår å bygge moderne og tradisjonelt, med den logiske og stedegne strukturen som gjør steder levende.
En tidlig skisse til en byplan, med byport, hovedgate, vannspeil, småbebyggelse og et torg der det indikeres et større bygg for fellesfunksjoner e.l.
Illustrasjon: HundremeterbyenOg kanskje provoserer det mest at konseptet viser hvordan variasjon kan industrialiseres. At man kan produsere differensierte moduler, med klare regler for taktyper, forskjellige volumer og materialbruk, uten at det blir hverken Disneyland eller katalogarkitektur.
Hedersprisvinneren til Arkitekturopprøret, nybygget på Blindern studenthjem viser dette. Vi ser at argumentet om at variasjon er «for dyrt» ikke lenger holder.
Realiteten er at fagmiljøet nå står overfor et valg: Enten fortsetter man å levere generiske bymiljøer med unnskyldningen om at «det er markedets feil», eller så må noen ta egen kunnskap på alvor og utforme steder som mennesker instinktivt forstår og trives i.
Hundremeterbyen vil kunne bli et konsept som kan forene kreftene. Et forslag som vil vise at moderne og tradisjonell arkitektur kan skape gode steder.
Urban kvalitet er ikke et estetisk privilegium. Det er en faglig plikt.
