Verktøykasse for arkitektur på kommunalt nivå

Poenget er selvsagt å gi alle involverte parter i en byggesak mest mulig relevant kunnskap ved vurdering av tiltakets arkitektur. I avsnittet «Rutiner for arkitekturvurdering i plan- og byggesaker» blir nettopp vurderingsgrunnlaget poengtert, men uten at de estetiske normene for arkitekturvurderingen blir nevnt. Dette er hovedproblemet i den kommunale saksbehandlingen. Det finnes ingen holdepunkter for å vurdere et tiltaks visuelle kvaliteter, eller arkitekturens estetiske verdier. Verktøykassa er tom i så henseende.

Situasjonen er ikke bedre for arkitektene. I over 100 år har de jaktet på visuelle kvaliteter ut fra nyhetsverdien. De har vært livredde for at det de tegner likner på noe som har utgått på dato. Å studere førmoderne arkitektur og hente inspirasjon fra fortidens formverden og estetikk har ikke vært tillatt. Det har blitt stemplet som stilkopiering. I motsatt fall er studier og kunnskaper om arkitekturhistorien det eneste fagområde som gjør det mulig for oss å utvikle normer for estetisk vurdering av arkitektur.

Det forundrer meg ikke at Tønsberg kommune har utarbeidet en så normativt slunken Verktøykasse for arkitektur. Vurderingskompetansen er mangelvare, noe som er felles for de fleste norske kommuner. For den er bare tilgjengelig gjennom arkitekturhistoriske studier som vektlegger byggverkenes estetiske formgiving. Det er i et slikt historisk perspektiv at renessansen kunne gjenoppdage antikkens arkitektur og utvikle den til datidens mest banebrytende stilperiode.

I den prosessen var vurderingskompetansen på topp. Arkitektene kjente normene for hva som var kvalitet og estetisk ønskelig. Etter det jeg kan se er det ikke noe i Tønsberg kommunes Verktøykasse for arkitektur som åpner for historisk utblikk mot fortidens estetiske formkvaliteter.

Dermed dukker det heller ikke opp noen normer/holdepunkter for vurdering av dagens arkitektur. Saksbehandlere og politikere har ikke annet å forholde seg til enn hva de føler og fornemmer, ut fra en slags emosjonell dømmekraft som ikke har normativ gyldighet.

Det sier seg selv at ingen er født med en arkitektonisk og estetisk dømmekraft. Å kunne avgjøre hva som er gode visuelle kvaliteter i bygg og blokker er en kompetanse som heller ikke kommer rekende på en fjøl. Den er kun oppnåelig gjennom arkitekturhistoriske studier med særlig vekt på bygningers estetiske formuttrykk. Men da må man også bevege seg lenger tilbake enn den modernistiske tvangstrøyen.

For hele historien er egentlig stappfull av arkitektoniske formkvaliteter som til enhver tid kan utfordre kreativiteten. Her handler det ikke om stilkopiering, men å forstå fortidens tankeliv og byggetradisjoner. Kort sagt for å hente estetisk inspirasjon.