Vi bygger ikke byen med ord

Ikke bare poengterer den nye kommuneplanen en pågående trend der vi har mistet tilliten til fagfolk, men hvor også forskjellen mellom de ulike plan- og byggesaksnivåene forvitrer, skriver Aleksander Oldrup Jensen.

Av Aleksander Oldrup Jensen

Aleksander Oldrup Jensen er arkitekt MNAL og partner i LPO arkitekter.

Foto: LPO arkitekter

Alle ønsker seg en bra by. Hva en «bra by» kan være er krevende å definere i et juridisk dokument som skal omhandle alt fra hundelufting til godsterminaler. Når kommuneplanen likevel prøver, gjennom detaljerte føringer og flere krav til utredninger enn før, er det overhengende fare for at det gode blir det bestes fiende.

En kommuneplan for planleggeren

Oslo reviderer kommuneplanens arealdel (KPA). Dette er planen som sier hvordan vi skal utvikle eksisterende bomiljø og gi plass til rundt 81 000 nye innbyggere. Samtidig skal arealbruken bidra til at vi når våre klimamål.

Nå heter det derfor at «alle områder skal utvikles med en tydelig, differensiert og sammenhengende byroms- og blågrønn struktur» og ha «tydelige definerte kantsoner tilpasset bebyggelsens funksjon og beliggenhet (..).» Det skal gjennomføres klimagassvurderinger til oppstartsmøte for alle detaljreguleringsplaner. Materialbruk, ombrukspotensial og energiløsninger i driftsfase skal vurderes. 6-7 år før et normalt prosjekt ferdigstilles.

Intensjonene er gode, men dette er kun noen få eksempler på krav som er detaljerte, men som likevel mangler tydelighet. Krav som i stor grad kun skal dokumenteres. For hvordan skal prosjektene og saksbehandler forholde seg til kravene? Finnes det bygg uten en tydelig definert kantsone? Er det virkelig nødvendig å omtale vaskerom i kommuneplanen?

Fra utredning er du kommet – som utredning skal du forbli

Kravene kan virke positivt for arbeidsmengden for en arkitektbransje i motvind, men uten faktisk innhold blir spørsmålet om dette bidrar til at vi bygger bedre eller til at vi skriver mer?

Det er allerede en utfordring at prosjekter har kommet veldig langt før dialog mellom utviklere og myndigheter starter. Akkumulert mengde krav i tidligfase fører til at enda flere valg i prosjektene må tas tidligere enn ønsket. Jeg frykter at utredningskravene i KPA vil gjøre at diskusjonsrommet blir for trangt. Et rom vi trenger for å ha dialog.ø

Nye utredninger fører til økt mengde sakspapirer på toppen av et allerede høyt berg av informasjon. Utvilsomt vil dette gjøre planarbeidet mindre tilgjengelige for politikere og naboer som ønsker å påvirke det som skjer. Potensielt øker også dette konfliktnivået i prosessen og reduserer offentlighetens påvirkningsmuligheter. Dette kan ikke være intensjonen.

I gjeldende plan er mange av de samme føringene omtalt i veiledninger. Veiledninger som åpner for faglige vurderinger. Det er bra at PBE og politikerne setter rammer, det er derimot synd når dette reduserer faglighet til en juridisk jungel av planbestemmelser. Det er problematisk i seg selv, men spesielt når stor del av dokumentet krever tolkning.

Når planen er god, er all ting godt?

Krav til utredninger og sjekklister er symptomatisk for hele samfunnet, men jeg velger å skylde på ideen om at planprosessen skal være forutsigbar som roten til det vonde for vårt fag. Dessverre er ikke arkitektur eller planlegging en sumerisk matematisk øvelse. Ikke bare poengterer ny kommuneplan en pågående trend der vi har mistet tilliten til fagfolk, men hvor også forskjellen mellom de ulike plan- og byggesaksnivåene forvitrer.

Utfordringen med ny KPA er ikke temaene, men nivået og utydeligheten. Det hjelper ikke at planen blir mer omfattende når måloppnåelsen til syvende og sist skal vurderes utfra resultatet på det som faktisk bygges. Derfor er det kanskje heller ikke så farlig at det som før var krav til at offentlige bygg «(..) skal gis særlig høy arkitektonisk kvalitet» er byttet ut med retningslinjen «(…) bør ha høy arkitektonisk kvalitet». Den pågående diskusjonen om Voldsløkka skole påvirkes ikke av kommuneplanen.

Mange vil absolutt forsøke å imøtekomme målet om en bra by. Jeg frykter at det først og fremst blir gjennom å skrive flere ord om planens, sosiale, estetiske og miljømessige muligheter. Byen bygges ikke med ord, men om ikke annet er kommunens ambisjoner inspirerende.