Vi må begynne å tegne som om huset skal leve

Vi har lært oss å bygge med plast, fugemasse og ferdighøvlet impregnert standardvirke, og kaller det bærekraft. Men arkitektur som skal vare, kan ikke bare optimaliseres for transport og montering. Den må springe ut av materialenes egenskaper, av stedet den står på, og av viljen til å ta vare på den.

Av Mats Langeid

Mats Langeid er arkitekt MNAL.

Foto: Morten Langeid

Først koker vi kledningen i kobberimpregnering, så klapper vi oss selv på skuldra fordi fasaden får en så naturlig grå patina over tid. Sånn har vi lært oss å bygge med tre, i et av verdens mest skogkledde land.

Vi bygger små hytter i urørt villmark av høyoktan massivtre som må løftes på plass med helikopter – fordi vi har lært at bærekraft handler om karbonregnskap og energiklasse, ikke om byggeskikk eller fornuft. Vi godtar at plank kun finnes i to-toms bredde, at alt trevirke skal være rett, langt og kvistfritt, og at skogen skal bøye seg for høvelen. Samtidig kapper vi bjørka i biter og brenner den i vedovner fordi den ikke passer i systemet. Det er visst mer effektivt å kjøre ferdighøvla plank over store avstander enn å kappe tømmeret der det står.

Vi tegner som om bygget skal stå stille i et vakuum, men alle bygg skal jo eldes. Eiere byttes, funksjoner endres, beboere flytter på seg. Et bygg som ikke kan repareres, demonteres eller overtas uten ødeleggelser, har liten arkitektonisk varighet. Vi må begynne å tegne som om huset skal leve, ikke bare bestå tekniske tester.

Og så bygger vi. Med ultraprosessert treverk, dampsperreduker, mineralull, fugemasser, polyuretanskum og plast. Gud forby at vi foreslår at veggene burde puste, eller at plankene ikke trenger den prefabrikkerte faskanten de får fra høvleriet.

Et effektivt system, eller?

Det vi kaller effektiv trearkitektur i dag er gjerne det som går raskt å montere, og enkelt lar seg standardisere. Men det som er effektivt i byggefasen, er ikke alltid like lett å ta vare på i bruk, og sjelden mulig å demontere eller gjenbruke. Når feil oppstår i disse kompliserte veggsnittene, ender hele konstruksjonen opp som blandingsavfall. Det er lite som lar seg reparere.

Som arkitekter må vi ta dette på alvor. Vi må tegne enklere, med færre sjikt og færre unntak. Vi må kjenne materialenes grenser og deres styrker. Vi må spesifisere for demontering, for ombruk, og være tydelige når vi detaljerer, ikke fordi det er trendy, men fordi det er arkitektens ansvar å sørge for at byggene tåler å stå ute om natta.

Samtidig har vi påfallende lite diskusjon om hva slags materialkultur dette bygger på. Om hvordan vi har gått fra å arbeide med treverk fra velskjøttede skoger, til å prosjektere med ferdige produkter, og om hvordan dette, sakte, men sikkert, har fjernet arkitekturen fra de ressursene og materialene den en gang var forankret i.

Vi vet jo at det finnes alternativer

Ta stavkirkene, for eksempel. Vi har byggverk som har stått i nesten tusen år, behandlet med tjære og linolje, i tre som oppfører seg forutsigbart over tid. Ikke fordi noen har fulgt en detaljert FDV-anvisning, men fordi byggene ble laget med en inngående forståelse for materialenes egenskaper. Og med en så tydelig estetisk og håndverksmessig kvalitet at man har villet ta vare på dem.

I dag kladder vi inn uhøvlet plank i kobberimpregnering og plastmaling. Miljødirektoratet estimerer at utslipp av mikroplast fra maling fra landbaserte kilder er på omtrent 800 tonn hvert år. Samtidig får man nesten ikke tak i naturlig fremstilt tjære til vedlikehold av våre kjæreste kulturminner. Dette sier noe om hva slags virkelighet arkitekturen opererer innenfor.

Fornuft og estetikk

Dessuten så må vi kanskje våge å si det høyt: vi må slutte å være så redde for takutstikk, etasjebånd og vindusomramming. Det er ikke nostalgi – det er fornuftig byggeskikk. Detaljer som tetter åpninger, beskytter utsatte bygningsdeler og leder vann fra fasaden er ikke pynt, men konstruktive strategier. Når alt skal være skjult og flush, med skjulte takrenner, og vinduer som «visker ut skillet mellom ute og inne» så visker vi også ut holdbarheten. I en tid hvor bygg skal vare lengre, må vi tørre å bygge tydeligere og mer robust.

Og det fine er at når bygningsdelene igjen får form og tydelighet, åpner det også for arkitektonisk uttrykk. Da kan taket bli mer enn en vannavleder, det kan bli en linje, en bue, et arkitektonisk grep. Estetiske kvaliteter får igjen plass. På den måten kan ønsket om ornamentering og rikhet i uttrykket faktisk få plass – ikke som påklistret kakepynt på en masseprodusert bunnlinjemaskin banket gjennom av opinionen som en trojansk hest i klassisk stil, men som en integrert og nødvendig del av våre bygde omgivelser.

Her ligger også en advarsel: hvis vi reduserer byggeskikk til overflate, gjør vi oss medskyldige i å legitimere dårlig arkitektur med pynt. Men hvis vi våger å knytte detaljen til funksjon og konstruksjon, til materialforståelse og helhetlig grep – da har vi en felles sak.

Hva er egentlig bærekraft?

Hvor bærekraftig er egentlig en bunt med trevirke, etter at den først fraktes over halve landet, kappes med 40 % svinn, monteres i bygg som rives etter få tiår – og så kastes fordi ingen gidder å skru den ned igjen? Hvor lenge kan vi fortsette å late som at dette er bærekraftig, bare fordi det står «tre» på produktarket?

Vi må våge å stille spørsmål om hva essensen i bærekraft egentlig er. Ikke som en regnearkparameter, men som en holdning. Vi kan ikke fortsette å legitimere en stadig tynnere konsensus om hva som er grønt, bare fordi det gjør det lettere å bygge som før. Tre på feil måte er ikke bærekraftig. Men tre er jævlig bærekraftig på riktig måte.

Mot en ny materialkultur

Det handler ikke om å romantisere det som var før, men om å gjenopprette forbindelsen mellom materialene vi bygger med og arkitekturen vi etterlater oss. Det handler om å bruke skjønnhet som argument for varighet, ikke som forkledning for raske løsninger. Vi trenger ikke mer effektivt byggeri i seg selv, og vi trenger ikke flere produkter med tynn bærekraftprofil og tykk katalog.

Det vi trenger, er en ny materialkultur. En som setter håndverk, lokale ressurser og konstruktiv fornuft i sentrum. For det er nettopp gjennom omsorg for materialet, gjennom vakre og solide detaljer som tåler å eldes, og gjennom en arkitektur som springer ut av stedet og stoffet det bygges av, at bygninger får den verdien som gjør dem verdt å ta vare på.

Det krever mer av oss som arkitekter: mer kunnskap, mer tydelighet, mer ansvar. Men det gjør oss også viktigere, i en tid hvor vi løpende risikerer å bli redusert til formspråklige konsulenter i et system vi egentlig burde gjøre opprør mot.