Vi må gjøre det enklere å bygge pent

Arkitekturpolitikken er full av vage begreper som, vakkert, visuelle kvaliteter, detaljering og god materialkvalitet. Standen må være mye flinkere til å fylle disse begrepene med konkret innhold, skriver Venstre-politiker Ola P. Tangvik.

Av Ola P. Tangvik

Ola P. Tangvik er politiker for Trondheim Venstre.

Foto: Terese Samuelsen/Trondheim kommune.

Det bygges mye stygt og dårlig. Enkelte prosjekter er så triste at man får klump i magen av hva samfunnet har sagt ja til. Det finnes mange medskyldige her, men når alle andre svikter er det én aktør som står igjen som alltid kunne sagt «dette blir for dårlig», og det er utbyggeren.

Det er fristende å begrense utbyggernes utfoldelse med flere krav og regler, tvinge dem til å levere noe bedre, men er flere krav svaret?

Noen utbyggere vil alltid bygge stygt og dårlig. En økende mengde krav har ikke begrenset antallet dårlige prosjekter, tvert i mot. Så hvordan setter vi den store andelen som ønsker å bygge pent, bedre i stand til å realisere de gode prosjektene på en gitt tomt?

For eksempel vil det være vanskelig å bygge klassiske, lukkede kvartaler med bygårdsbebyggelse med dagens krav. Bygårdsbebyggelse gir høy tetthet uten å gå i høyden, mange opplever den som vakker og ofte med god bokvalitet. Klassisk kvartalsstruktur gir gode gater og de danner private bakgårder hvor barn kan leke.

Denne typen bygninger, leiligheter og bymiljø bygges sjeldent i dag. Det er det flere grunner til, men en stor barriere er alle kravene vi stiller. Og da mener jeg ikke de kravene som skal sikre lys, luft og forsvarlige forhold for beboere; ingen skal bo i dårlige eller helsefarlige boliger.

Men krav som for eksempel mengden sol på uterom på gitte tidspunkt av året, eller antall kvadratmeter uterom per leilighet, hellinga på interne gangveier, eller støykrav er en gjenganger. Alle kravene er gode, med viktige intensjoner, men i sum blir det for mye.

Norsk boligbygging står på for mange medisiner. Vi trenger en grundig gjennomgang av hele dosetten. Vi må lage et system med mer fleksibilitet i møte med de gode intensjonene som ligger bak dagens krav. Regjeringa er i gang, men hvordan skal dette munne ut i noe håndfast?

En pedagogisk måte å gjøre en gjennomgang av krav på kunne være å ta utgangspunkt i et boligkvartal med bygårder fra starten av 1900-tallet. Hva skal til for å bygge slik i dag? Da vil man se i hvor stor grad man må fire på lyskrav, støykrav og andre krav for å komme et sted som gir høy tetthet, med god kvalitet, både for de som skal bo der og de som skal oppholde seg rundt byggene.

En løsning for å lempe på krav, uten å gi helt slipp, finnes i Trondheims nye KPA. Der har vi en sjekklisteordning for noen utvalgte områder. Det er en erkjennelse av at vi ikke kan få til gode uterom, dagslys her og der på tomta eller uterom helt fritt for støy når vi skal fortette byen. Klarer prosjektet f.eks fire av seks krav, er det godt nok.

En sjekklisteordning kan videreutvikles og justeres, og lages for ulike emner med gode lokale veiledere og eksempelsamlinger. Da får arkitektene brukt sin kompetanse, ikke til å sjekke av ulike krav, men til å finne de gode løsningene som oppfyller den gitte tomta sitt potensial. For mange av de kravene vi stiller teller kvalitet mer enn kvantitet.

Arkitekturpolitikken er full av vage begreper som, vakkert, visuelle kvaliteter, detaljering og god materialkvalitet. Her må arkitektstanden være mye flinkere til å fylle disse begrepene med konkret innhold. Vi trenger eksempelsamlinger og forbilder som viser vei i ordgyteriet.