Vi må snakke om Jane Jacobs

Erling Fossen slår ring om Jane Jacobs, og mener hun må «få ligge i fred på æreslunden». Men en kritisk debatt om begrensningene ved Jacobs’ arv er mer trengt enn noensinne, skriver Alf Jørgen Schnell.

Av Alf Jørgen Schnell

Alf Jørgen Schnell, samfunnsgeograf og forfatter av boken På sporet av den tapte fremtid: Intervensjoner i norsk urbanisme og modernisme.

Foto: Hannah Sigriddatter Ander

Jeg ble nylig intervjuet av Arkitektur om min nye bok som blant annet tematiserer Jane Jacobs, Gaute Brochmann og Erling Fossen. Sistnevnte har nå kommet med et par tilsvar. La meg forbigå hans nedlatende tone i stillhet, for å heller vektlegge feilstegene i hans resonnering.

Jane Jacobs’ arv

I sin første respons mener Fossen at min kritikk av den nordamerikanske urbanisten Jane Jacobs var «kuriøs». Årsaken til at jeg i mitt svar til ham ikke nevnte henne, var ifølge Fossens andre respons til meg fordi jeg «allerede nå angrer dypt på å trekke Jane Jacobs inn i sin kritikk» eller at jeg «rett og slett [begikk] en intellektuell blunder.»

Det er flere grunner til jeg i det opprinnelige intervjuet trakk Jacobs inn i debatten, og jeg gjør det gjerne igjen. Mitt hovedpoeng er at selv om Jacobs har mye å lære oss om byen, står hennes markedsliberalisme i veien for en sosial og klimamessig bærekraftig by. I sin fullt forståelige forakt for sine samtidige byplanleggere, som Robert Moses i New York, endte Jacobs med å forkaste ideen om sosial offentlig planlegging over bord. På dekk står vi igjen med et knippe formforslag (kompakte og multi-funksjonelle byer) og markedet. Men som byforskeren Sharon Zukin har påpekt, var Jacobs så opptatt av former at hun glemte mennesker. Mennesker som presses vekk på grunn av markedet, et marked Jacobs bejublet. Som jeg viser i min bok, argumenterte Jacobs for at sosial planlegging var umulig.

Gitt dagens store sosiale og økologiske utfordringer, er imidlertid ambisiøs og sosial byplanlegging med andre mål enn profitt både brennaktuelt og helt nødvendig. I møte med utfordringer som stigende boligpriser, gentrifisering eller tilstedeværelsen av SUVer utenfor «bilfritt byliv» i sentrum, har Jacobs fint lite å bidra med. Heller enn Jacobs’ fetisjering av form og markedet, trenger vi en ambisiøs, offensiv og sosial statlig og kommunal klimapolitikk som møter utfordringene etterkrigstidens modernister skapte, og som markedet skaper daglig. Det er derfor jeg i min bok tar til orde for en ny modernisme som lærer av sine feil, men samtidig evner å utfordre markedet som hverken gir oss en sosial, kreativ og grønn by.

Jacobister som elsker å sanere

I sin første respons til meg, kommenterte Fossen med rette at Jacobs representerer en motsats til etterkrigstidens arkitekters hang til å rive. Fossen sa: «Modernistenes fyndord var sanering. Jacobs brukte foredling. Det er utrolig vanskelig å være mot det.» Da jeg leste meg opp på Fossens forfatterskap i forbindelse med et av kapitlene til min bok, ble det imidlertid klart at Fossen faktisk elsker at bygg rives.

Da Tulinkvartalet i Oslo i 2018 skulle rives, uttalte for eksempel Fossen: «Til å bli kåt av. Hele det lukkede Tullinkvartalet skal perforeres og få en rekke åpne passasjer». I en artikkel fra 2012 titulert «Dette bør jevnes med jorda», ramser Fossen opp en rekke bygg han mener bør rives, for å bane vei for ekte kommersiell «urbanitet»: Galleri Oslo, Postterminalen, KFUM-bygget og Y-blokka.

La det være sagt: bydoktorens saneringskur for hovedstaden er hverken særlig grønn, sosial eller Jacobsk. Fossen var heller ikke alene i sitt begjær etter å rive Y-blokka. Selverklærte jacobister som Arkitekturs egen redaktør Gaute Brochmann var også det, det samme med den forhenværende redaktøren, Ulf Grønvold.

Der Jacobs med rette var kritisk til modernisters vane for sanering, er dagens jacobister overivrige i sin mani etter å rive alt som de anser som modernistisk (Brochmann ville eksempelvis transformere Nasjonalmuseet før det var ferdigbygd). Fossen har ved flere anledninger (både i boken ecstaCity fra 1997, og i en kronikk to år etter) bokstavelig talt vært en forkjemper for at alle bygg som er over 25 år skal rives.

Faksimile fra Facebook — I 2018 postet Erling Fossen følgende post i Facebook-gruppen Byutviklere.
Foto: Facebook (skjermdump)

Jacobister som elsker store og monotone prosjekt

Vender vi tilbake til Fossens første respons til meg, viser han til at «Jacobs mente at byens vekst og utvikling kunne håndteres ved hjelpe av nennsom byforedling av den tette byen der gamle og nye bygg utfordret hverandre.» Samtidig slår han fast «at eiendomsutviklerne er blitt veldig mye flinkere byutviklere på grunn av at urbanister som meg jobber med dem. Ta Bjørvika. Har det vært bygget noe bedre i Oslo noen gang?» Men er ikke Barcode og Bjørvika det lengste vi kommer unna Jacobs idé om liten og organisk byvekst?

De siste tiårene har Oslo kommune, i samarbeid med et knippe eiendomskapitalister, utviklet en rekke store bydeler fra bunnen av, som Bjørvika, Kvernerbyen, Vollebekk. Stikk i strid med Jacobs’ mantra om «nennsom byforedling» hvor ting går sin gang, og hvor «gamle og nye bygg» utfordre hverandre, har vi sett en slags tilbakevending til modernismens storslagne planer. Store planer er forsåvidt bra, men hvor er de sosiale ambisjonene?

I enkelte tilfeller, som i Bjørvika, har det vært forsøkt å legitimere storheten til prosjektet med jacobsk «aktivitet» i førsteetasje: dyre restauranter og kaféer. Barcode kan ikke akkurat sies å representere noen interessant form for urbanitet. Det er heller snakk om ren, kommersiell eiendomsutvikling. «Bygulvet» – som vår tids jacobister gjerne kaller det – i store deler av Bjørvika styres eksempelvis av Carucel eiendom, som er plassert under Carucel Holdning, eid av Carl Erik Krefting, kjent fra å ha blitt rik via Søylen eiendom. Carucel drifter på vegne av det nordamerikanske investeringsselskapet Madison International Realty. Det er ikke bare Fossen som er fornøyd med en slik utvikling, også jacobisten Brochmann har rost Carucel eiendom. Men Jacobs formante på sin side «organisk» utvikling og drift drevet frem av småkapitalister.

Problemet med Jacobs var først og fremst at hun var naiv i møte med markedet. Selv om det er sant som Fossen slår fast, at det skjedde strukturelle endringer i eiendomsmarkedet fra og med 70-tallet, er det selvsagt historieløst å påstå at kapitalismen først «inntok eiendomsbransjen mot slutten av 70-tallet». Var eiendomsmarkedet Trump-familien ble rike på kommunistisk? Nei.

Selv om Jacobs likte små kapitalister, er hun først og fremst en forsvarer for den kapitalistiske byen. Hun foraktet initiativ som sosial boligpolitikk slik OBOS og USBL en gang praktiserte, og som aktører som Tøyen boligbyggelag og Leieboerforeningen jobber for i dag. Jacobs’ løsning var tvert imot svært høyrevendt og markedsliberal i og med at hun fremmet å subsidiere utviklere og utleiere, blant annet i The Life and Death of Great American Cities fra 1961. Jacobs’ eget nabolag på Manhattan, som hun var med å redde fra sanering, har følgelig blitt et vanvittig dyrt nabolag som følge av gentrifisering (et begrep Ruth Glass definerte som at de rike tar over området til arbeiderklassen).

Ironiene, selvmotsigelsene og det kuriøse over denne historien og debatten er antageligvis langt flere. At det ikke er modernismen, men markedet som i dag er den største årsaken til at byen blir monoton, bør i alle fall stå utenfor enhver tvil. Men skal vi snakke om det, må seriøsiteten og substansen i samtalen heves betraktelig høyere enn det Fossen bidrar med. Jeg er imidlertid usikker på om tonen Fossen anlegger i samtalen på noen som helst vis bidrar til å realisere hva han mener er postmodernismens credo: at flere stemmer deltar i debatten.