Boligkrise + arkitekturdebatt = sant?

Dette fører også til at stadig flere boliger kjøpes av kjøpesterke grupper som spekulerer i boligmarkedet, og ser muligheten til å leie ut til turister. Færre boliger blir tilgjengelig for innbyggere som selv trenger et sted å bo.

Samtidig bygges det lite i Tromsø, og slik har det sett ut over tid. Som i hele Norge er det blitt utrolig dyrt å bygge. Resultatet er en svært begrenset leiemarked, en altfor liten boligreserve og en enorm prisvekst både for å kjøpe seg bolig og på leiepriser.

Det rapporteres om sykepleiere og barnehagepedagoger som ikke har råd å bo i Tromsø, og om studenter som ikke ser en fremtid i Tromsø da de ikke trur de vil klare å komme seg inn i boligmarkedet. Småbarnsfamilier flytter fra byen ettersom de ikke har råd til å bo der lenger. Dette er helt klart negativt.

Merkbart er at det siden i fjor selges flere boliger enn det som legges ut for salg – det vil si at boligreserven minsker betydelig. Dette har historisk sett ikke skjedd i Tromsø tidligere, og tallene er tydelige. Boligprisene økte med over 10% i fjor, og prognosen for i år viser en økning med 12%.

Det begynner å bli forferdelig dyrt å bo!

Politikerne virker enige om at det finnes et problem som må løses, men det er to sider i debatten om hva  løsningen er. Bygg nå, bygg mer, bygg raskere og bygg høyere sier den ene siden. Den andre sier begrens korttidsutleien og få kontroll på boligmarkedet nå – boliger er ikke hotell.

Så langt har debatten ikke resultert i noe særlig, og det begynner å haste med å finne en løsning.

På siden av boligkrisen pågår arkitekturdebatten. Det som bygges blir for dårlig, det er stygt og Tromsø mangler arkitektonisk identitet. Det bygges høye hoteller og infrastruktur for turisme, men veldig lite som skaper kvalitet for innbyggerne. Tromsøværingene virker i stort misfornøyde med det som bygges og hvordan det ser ut, og det er vanskelig å se en retning i byens utvikling som ikke bare roper turisme.

Merkelig nok er dette to parallelle debatter – men burde det ikke ha vært én og samme?

Løsningen til problemet ligger ikke i den ene eller andre siden av debatten, men i begge. Vi må starte med å løse problemet med verktøy som har effekt på kort sikt. Jeg er helt enig i at korttidsutleie må begrenses, og det kan vi gjøre nå. Det vil stimulere boligmarkedet på en måte som tilgjengeliggjør flere boliger til innbyggere, og gjør det mindre lukrativt å spekulere i å kjøpe boliger for å leie ut til turister. Boliger skal være hjem, ikke hoteller.

Som langsiktig løsning må vi over tid også bygge mer, men nå som boligkrisen må løses, er det å famle i mørket å ikke diskutere hvordan vi skal bygge. Arkitektur- og boligdebatten bør være den samme.

Vi er allerede ute på bærtur med byutviklingen i Tromsø, og hvis vi nå står foran det her behovet og den her enorme investeringen – da må vi også ta sjansen til å gjøre det bra.

For å sitere en av overskriftene innledningsvis, så ja – «Bygg, baby, bygg!». Men bygg med hensikt, omtanke og langtidsperspektiv. Bygg kvalitativt og identitetsrikt. Bygg sosialt, økonomisk, kulturelt og økologisk bærekraftig. Bygg en by som har kvaliteter for alle.

God arkitektur og byutvikling er nøkkelen til problemet på lang sikt, så vi må bruke de verktøyene vi har på kort sikt for å roe markedet ned og skape mer likviditet i boligreserven. Det må åpenbart tas grep for at Tromsøs innbyggere skal ha råd å bo i byen sin, og det må vi løse nå. Men hvis det gjøres smart, kan det kjøpe oss litt tid til å utvikle Tromsø i rett retning, ikke bare haste frem en løsning som ikke vil tåle tidens gang.

Så bygg mer i Tromsø, men bygg arkitektonisk kvalitativt, baby!