BYM gir og BYM tar

I byrommet er det gatetrærna som kultiverer og humaniserer det offentlig byrom. Her har vi vårt største forbedringspotensiale i norske, grå gater i dag, skriver Rainer Stange.

Av Rainer Stange

I byrommet er det gatetrærna som kultiverer og humaniserer det offentlig byrom. Her har vi vårt største forbedringspotensiale i norske, grå gater i dag, skriver Rainer Stange.

Av Rainer Stange

Rainer Stange er professor i landskapsarkitektur Institutt for Urbanisme og landskap ved AHO og partner i Bokemo.

Foto: privat

Oslo er parkenes by og hadde Europas beste parkvesen, med parkdirektør og en stolt gartnerstand, fra den første verdenskrig til langt ut på 1980-tallet. Etter diverse sammenslåinger og pulverisering av det grønne til bydelsnivå, oppleves den grønne etaten gråere, noe som kan forklares gjennom organiseringen av etatene.

Oslo byleksikon kan opplyse om at tre kommunale etater ble opprettet 1916: Parkvesenet, Idrettsvesenet og De kommunale badene. I 1948 ble Plan- og anleggskontoret opprettet. De fire etatene ble i 1964 slått sammen til Park- og idrettsvesenet, fra 1999 kalt Park- og idrettsetaten. Denne ble igjen slått sammen med Skog- og friluftsetaten i 1999 til Friluftsetaten, der etaten fortsatte som Divisjon for Park og Idrett. Siden 2011 er dette blitt en del av Plan- og utredningsdivisjonen i Bymiljøetaten (BYM).

Etaten skifter navn ofte og den reflekterer tidsånden. Spørsmålet er nå: Hvor er de grønne visjonene til BYM?

Knallgrå gater

Mitt nye kontor ligger på Bislett i hovedstaden. BYM har i høst holdt på med å asfaltere en rekke av boliggatene, tidligere helt intakte brusteinsgater. Jeg hadde håpa på noe fint, men alt håp var ute da asfaltfolka kom og la asfalt både som gate- og fortausdekke, bare atskilt av fortauskanten av granitt. Det blei ikke planta et eneste gatetre, noe som antakelig skyldes at det ikke var trær der fra før.

De vegetasjonsløse byromma forsterker følelsen av at det er iskaldt på vinteren og steikende varmt på sommeren. Nyttårsønsket mitt er at Bymiljøetaten bør følge opp sin egen gatenormal, som blant annet sier at gatetrær skal prioriteres der det er fysisk mulig: «Alle nye gateprosjekter skal vurdere beplantning som et grunnleggende element for lokal overvannshåndtering, biologisk mangfold og bymiljø.»

Martinus Lørdals plass

Hundre meter unna ligger en av Oslos vakreste plasser. Her blei det skapt en helt rund plass med diameter 65 meter i gullalderen på 1930-tallet. Det er en mellomstor plass, stor nok til at det er litt god plass til breie, beplanta fortau med benker og skulpturer, og liten nok til at den gir en menneskelig skala.

Bygningene rundt, og Bislett stadion, er bygd i beste funkis – gjennomskjært av to gater: Louises gate og Sofies gate. Martinus Lørdals plass fikk sitt navn i 1934 og er oppkalt etter idrettsmannen og kjøpmann Martinus Lørdahl (1873–1933), som i 1908 anla Bislett idrettsplass. Plassen ligger helt nydelig til mot sør, og siden Bislett stadion er så lav på denne sida, så er det alltid sol her. Til og med nå, i skrivende stund, på årets korteste dag.

Almedød

Mens bygårdene er helt strøkne, så hadde tida fart ille med plassen. Plassdekket var skjemma av store setningsskader, og vanndammene stod der lenge etter regnværet. Men det tristeste var at de særegne, knutekolla, tidstypiske søylealmene fra 1930-tallet visna og døde, én etter én. En antakelig kombinasjon av almesyke og dårlig vekstforhold.

Det var nitten almetrær som visna. Så, på julebordet til Institutt for landskapskapsarkitektur og urbanisme, møtte jeg professor Johnny Aspen og universitetslektor Espen Aukrust-Hauglin, som sa at noe fantastisk hadde skjedd. Ikke bare var plassen ved Bislett satt i stand, men kommunen hadde planta mange flotte, svære trær, som fullstendig har forandra hverdagen og stedet.

Det viste seg at femten knutekolla 100-år gamle lindetrær fra Slemdalsveien trengte nytt hjem i forbindelse med utbygginga av Majorstua stasjon.

Lindetrær er det aller mest plastiske treet for våre breddegrader. De kan klippes som hekker, stammehekker og ikke minst, formes som knutekolla trær, noe som passer godt for de norske, smale gatene. BYM har gravd dem forsiktig opp på Majorstua, deretter har de fått både rotskjæring og vanlig beskjæring, og flytta videre til kommunens planteskole på Bogstad for sommerferie. Her har de fått ny jord og er nøye følgt opp med vanning og gjødsling.

Plantestrategi

Nyplantingene på Martinus Lørdals plass viser at når man én gang har planta gatetrær, vil de plantes på nytt om 100 år, siden vi er spesielt glad i gatetrærna. Det skapes en plantestrategi ved at når gatetrærna dør, vil noen til slutt slå i bordet for at vi planter på nytt. Men gatetrærna har bare en forventa levealder på cirka 100 år, mens parktrærna gjerne lever dobbelt så lenge.

Det mest berømte eksemplet i Europa er treplantingene på Avenue des Champs-Élyssées, der almetrær blei henta inn fra landsbygda på 1650-tallet. De blei erstatta av lind i romantikkens århundre på 1700-tallet, mens de igjen blei erstatta av eksotiske hestekastanjer på 1800-tallet. På 1900-tallet og 2000-tallet er de mørke kastanjene blitt erstatta av plataner, som tåler forurensning og byluft.

Når det først en gang er lagt til rette for gatetrær, vil de neste generasjonene plante på nytt. Derfor er de nye plantingen på Martinus Lørdals plass oppløftende. Den viser vei til det 22. århundret.

Et kinesisk ordtak sier at: «Arkitekturen definerer, hagekunsten kultiverer og egoet motiverer.» I byrommet er det gatetrærna som kultiverer og humaniserer det offentlig byrom.

Her har vi vårt største forbedringspotensiale i norske, grå gater i dag.