Meninger / Kommentar
– Løsning på flåte eller hjul? Tomme bygg kan flyttes, skriver Hanna Geiran
Av Hanna Geiran
– Design er sjeldent bare form. Den er oftest en fortelling, skriver Maisam Mahdi
Kanskje vi kan verdsette design enda mer når vi ser den slik den virkelig er: Produkter av sin tid, formet både av idealer og av makt.
Av Maisam Mahdi
Kanskje vi kan verdsette design enda mer når vi ser den slik den virkelig er: Produkter av sin tid, formet både av idealer og av makt.
Av Maisam Mahdi
Maisam Mahdi er interiørarkitekt og møbeldesigner i Arkitektskap, og del av Arkitekturs faste spaltistkorps.
Foto: Gitte PaulsboHva ligger egentlig gjemt i de objektene vi omgir oss med? En stol, et teppe, en bygning – de står der som om de alltid har vært der. Vi kaller dem tidløse, universelle, nøytrale. Men er de det? Eller bærer de på historier vi sjelden ser, fordi vi ikke har lært å se etter?
Skribenten og designeren Cèline Semaan minner oss om dette når hun skriver:
«For the last 500 years, the field of design has served colonial and capitalist systems that prized aesthetics over justice, optimisation over care and extraction over reciprocity. It assumed infinite access to land, labour and raw materials – access made possible through conquest, slavery and resource theft».
Ordene treffer fordi de peker på noe vi ofte overser. Ta rottingstolen. Den står i utallige hjem – lett, elegant, nesten uanstrengt vakker. Men materialet som gjør den mulig, ble hentet ut av Sørøst-Asia på et tidspunkt da europeiske stormakter kontrollerte både mennesker og ressurser.
Når vi setter oss i stolen, setter vi oss samtidig inn i en større fortelling. En fortelling om handel, dominans og strømmer av materiale og teknikk som ble løsrevet fra sine opprinnelige sammenhenger.
Eller se på modernismens stramme linjer. Bauhaus, den internasjonale stilen. Alt det vi har lært å forstå som universelt, rasjonelt og moderne. Men det universelle viste seg å være alt annet enn nøytralt. Det var kodet hvitt, vestlig og sivilisert, og i dette språket ble ornamentikken fra andre kulturer satt til side som «for mye» eller «for fremmed».
Det persiske teppet jeg vokste opp med lå alltid på gulvet, og et annet ble rullet ut når det var tid for bønn. De var fulle av form, farger og mønstre. Da jeg kom til Norge, skammet jeg meg over dem, jeg mislikte alt de representerte. Men i dag kjenner jeg nesten et større ubehag ved å tenke tilbake på tiden da jeg ikke klarte å like dem.
Det er blitt en personlig reise, en sirkel av avsky og kjærlighet, hvor teppet både minner meg om avstand og nærhet.
Jeg skriver ikke dette for å avfeie designhistorien eller rive ned ikonene vi har beundret og fortsatt beundrer. Tvert imot. Kanskje kan vi verdsette dem enda mer når vi ser dem slik de virkelig er: Produkter av sin tid, formet både av idealer og av makt. Når vi løfter blikket, ser vi også hvordan kapitalismens jakt på vekst og kolonialismens systemer for utvinning gjorde disse formene mulige.
Så hva gjør vi med denne bevisstheten? For meg handler det ikke om å rive ned, men om å bygge videre med åpne øyne. Å utdanne nye og etablerte designere som forstår at form sjeldent er løsrevet fra politikk eller ressurser. Å stille spørsmål om hvilke historier vi ønsker at fremtidens objekter skal bære med seg.
For design er sjeldent bare form. Den er oftest en fortelling. Og gjennom de fortellingene viser vi hva vi verdsetter, og hvem vi ønsker å være.
