Et postkort fra sommeren

Etterpå tok vi toget opp til Frankrike og brukte nesten to uker på å kjøre rundt i Languedoc. Vi besøkte små byer som klatrer opp langs fjellsider, tettsteder langs sjøen og store byer. Jeg tenkte så mye på den diskusjonen vi har hatt i Norge i det siste om å bygge etter karakteren på en plass.

Her bygges det nye med preg av plassens identitet, uten å nødvendigvis kopiere noe annet. Det skaper en helhet, der hver tidsepoke har et eget særpreg, men alt henger uansett sammen.

Jeg hadde akkurat lest siste nummer av Arkitektur, der det var så tydelig at de fleste boligprosjektene som var vist, var nesten lik. Et det ikke synd at vi i Norge bygger så mye som er helt likt overalt? Kan du se på et nybygg i Kristiansand og et nybygg i Tromsø og se forskjell, eller noen kobling til plassen som særskiller dem? Hadde det ikke vært interessant hvis vi også fikk jobbe med å skape identitet og kvalitet på steder, og ikke bare tegne likt om og om igjen for å møte markedets krav?

Vi var på et museum om romersk arkitektur i Narbonne, og det var særlig en ting som festet seg hos meg. Visste du at når dem malte mønstre på veggene i romersk tid så pleide dem å legge lag på lag av våt gips på veggene, baser på kalk, sand og marmor? Senere, mens det siste laget fortsatt var litt vått, appliserte dem pigmenter i mønster som ble permanent fiksert i veggen gjennom karbonisering av kalken.

Det fikk meg å tenke på dagens håndverk, både i vårt fag og på byggeplass, og hvor fort alt skal gå og så utbyttbart alt er. Jeg drømmer om en arkitektur der vi ikke velger produkter, men faktisk jobber med materialer og håndverket, og der bygninger får bli noe permanent som skal vedlikeholdes, ikke noe er midlertidig. Selv veggmalingen på den tiden var en kunst, og skulle vare så lenge som bygningen stod. Tenk om vi jobbet mer sånn nå, vi også?

Vi reiste videre nordover til Paris. Første dagen satt vi på en kafe og så ut på gaten, og vi konstaterte at uansett hvem man ville ha vist et bilde av den gaten for, ville de ha visst at det var Paris. Arkitekturen der taler for seg selv, den har identitet og hver eneste liten krok har sine egne kvaliteter. De er også så flinke der på å bruke hvert eneste lite tun eller åpen plass til en park, og byen er full av grønne lunger der man får ro fra gatenes tempo.

Førsteetasjen lever i hver bygning, der små kafeer og butikker deler på plassen og skaper liv i gatene. Tenk hvis vi hadde hatt mer tid og mulighet til å jobbe for å få den identiteten og variasjonen i gatene, vi også? For noen gode steder vi hadde kunnet få tegne, hvis vi ikke miste tråden i å oppfylle alle tekniske krav, bruke evig tid på anbud og søknader og til syvende og sist måtte tegne et så billig bygg som mulig.

Jeg ble særlig forelsket i en restaurant der et gammelt vindu dekte hele veggen ut mot gata. Vinduet hadde sprosser i tre malt i hvit som skapte et nydelig mønster, og midt på gikk det å åpne en del av vinduet, i høyde med hodet på dem som satt. Det hadde karakter og ga en sjarm til bygningen, men hadde også den perfekte funksjonen av å være en detalj som trakk til oppmerksomheten fra dem som gikk forbi. Samtidig som den som satt der inne ble direkte koblet til gaten.

Jeg har aldri sittet på en plass som er så godt tilrettelagt for å se på folk. Jeg kunne i la være å tenke på  hvilken vindusleverandør som ville ha levert det her i dag? Er det en gang mulig å få tak i unike, plasstilpassede og egenartede vinduer nå, som leverandørene har et så standardisert sortiment. Tenk om det var sånn vi kunde få jobbe nå også, å tegne og finne ut av eksakt rett løsning for rett plass, og ikke bare plassere produkter?

Jeg skriver til deg fra toget fra Stockholm til Nord-Sverige, der vi vil bruke siste uken av ferien før vi reiser hjem til Tromsø igjen. Vi går av toget i Umeå, en by på Nord-Sveriges østkyst. Jeg gleder meg til å klive av nattoget, og gå ned til elva og bade, for å senere gå tur med hunden langs elva opp gjennom Broparken. Har du vært der noen gang?

De har klart å skape så masse liv langs elva, og gjøre det til en sentral plass i byen. En langstrakt park løper langs vannkanten, og der blandes lekeplasser, kulturhus, skateparker, utegym, grøntområder, kafeer og fantastiske blomsterarrangementer.

Selv hvis vi kommer frem klokka 7 på morgenen så vet jeg at det kommer være fullt med folk som tar turen langs vannet, som velger den veien for å ta seg til jobb med sykkel eller til fots, eller tar seg en joggetur, eller bare sitter med en kaffe og tar det med ro.

Nesten alle nord-norske byer mangler noe tilsvarende. Jeg ønsker at det var den type rom vi fikk skape, langs kaikanten i Tromsø, Bodø, Vadsø eller Narvik, der kaien og sjøkanten har så mye potensiale, men bare blir et driftsareal som ikke inviterer til opphold. Hva med å få jobbe med å utvikle byene i den retningen, vi også?

Jeg håper denne høsten kommer med mulighet til å tegne byer med liv, og der vi får finne gleden i det håndverk som vi faktisk jobber med. Selv hvis det alltid er nydelig å komme hjem til nord, så får jeg mye tanker om hva vi hadde kunnet gjøre for å skape bærekraftige og innbydende byer, som hvordan vår jobb hadde kunnet bidra til å gjøre så mye mer.

Det er mer enn tapasen og baguettene som jeg vil savne fra Syden.

Jeg er hjemme om en uke igjen, så vi ses snart! Kos deg videre med sommeren så lenge.

Klem / Elin