Følelsen av et hjem i et presset boligmarked

Skal vi fortsette å snakke om boligpolitikk som vi gjør nå? Stramme inn på det som allerede er mangelfullt, og la en lavere prislapp gå på bekostning av boligkvalitet, spør ny spaltist Elin Delmar.

Av Elin Delmar

Skal vi fortsette å snakke om boligpolitikk som vi gjør nå? Stramme inn på det som allerede er mangelfullt, og la en lavere prislapp gå på bekostning av boligkvalitet, spør ny spaltist Elin Delmar.

Av Elin Delmar
Elin Delmar

Elin Delmar er master i arkitektur hos Asplan Viak i Tromsø, og nytt medlem av Arkitekturs spaltistkorps.

Foto: privat
>

Jeg er heldig nok til å bo i en liten loftsleilighet oppe i Tromsø. Jeg har utsikt over Tromsdalstinden og Tromsøysundet i øst, og mot fjellene og Balsfjorden i sør. Det er en liten leilighet med skråtak, to soverom, en stue og et kjøkken. Om vinteren lyser månen inn i soverommet, og når mørketiden er over skinner sola inn i stuen. Gulvene knarrer, og det knirker i veggene når vinden ligger på. Når det regner, hører vi droppene slå mot taket.

Selv hvis jeg har et romantisk bilde av leiligheten min, så er den langt fra perfekt. Sluken i baderommet lekker. Gulvene knarrer for at de er skeive, og alle skapdører skraper mot parketten når jeg åpner dem. Om våren og sommeren byttes månelyset i soverommet mot morgensol som gjør at det blir for varmt og lyst til å sove lenger enn til klokken 04, og på vinteren trekker det gjennom balkongdøren når vinden står på. Kjøkkenet er minimalt, og skråtaket er så lavt at de fleste rommene er vanskelige å innrede.

Til tross for det så er min leilighet den beste plassen jeg kan tenke meg. Den er full av rare løsninger, sjarm og personlighet. Den har preg av alle andre som har bodd her før meg og av husets alder. Det er ikke kun en bolig, men også et hjem.

>

Påsken har jeg imidlertid brukt i en relativt nybygd leilighet, bare et stenkast unna min egen. Den har den samme utsikten og samme lyset, og den har også to soverom, en stue og et kjøkken, så ganske likt. Men i stedet for skråtak, knarrende gulv og knirkende vegger, så er der i stedet: Malte hulldekker som himling, sprinklere i alle rom og tilhørende kanaler, brannvarslere, spotlights, bevegelsessensorer, kontrollpaneler på alle vegger, kalde gulv, harde vegger og dører som det går ekko i når de lukkes.

Uansett hvor fint leiligheten er innredet, så er basen kald, hard og sentrert rundt teknikkens behov. Slitasjen som i en mykere bolig skaper sjarm, skaper bare skader. Det føles som en teknisk boks uten «varme» verdier. Det er en forslitt referanse, men boligutviklingen har tatt lærdom av Le Corbusier, og at huset er en maskin til å bo i.

Men hvis man leser videre sier sitatet noe helt annet: «A house is a machine for living in. Baths, sun, hot-water, cold-water, warmth at will, conservation of food, hygiene, beauty in the sense of good proportion. An armchair is a machine for sitting in and so on». 

Sitatet fanger boligens funksjon – sammen med hjemmets varme verdier. Boligen skal tegnes rundt beboerens behov, ikke rundt teknikkens eller byggemetodens rammer, eller størrelsen på en ferdigprodusert baderomsmodul, og lavest mulig prislapp for løsningene.

Boligprisene vokser stadig og markedet blir stadig vanskeligere å komme seg inn i, så riktig nok diskuteres det bredt hvordan vi kan bygge billigere boliger. Løsninger som presenteres strammer inn på boligkvaliteten, for å potensielt oppnå en billigere pris. Politikken driver boligbygningen enda lenger unna de kvaliteter som er sentrale for å skape et godt hjem.

Det er helt klart at boligmarkedet må bli mer tilgjengelig. Men det skal ikke skje uten nettopp gode boliger – boliger som blir hjem. Så skal diskusjonen kanskje i tillegg omhandle politikk for å skape gode hjem? Politikk for å skape langvarig arkitektur som ivaretar de faktiske beboernes behov, og er tilgjengelig for alle?

Eller skal vi fortsette å snakke om boligpolitikk som vi gjør nå? Stramme inn på det som allerede er mangelfullt, og la en lavere prislapp gå på bekostning av boligkvalitet?

>
>
>