Meninger / Kommentar
– Så kom Amy
Av Rainer Stange
Det er på tide å ta gjenreisningsarkitekturen inn i framtiden – ikke bare som et minne om en tid som var, men som en del av løsningen på dagens og morgendagens utfordringer, skriver Hanna Geiran.
Det er på tide å ta gjenreisningsarkitekturen inn i framtiden – ikke bare som et minne om en tid som var, men som en del av løsningen på dagens og morgendagens utfordringer, skriver Hanna Geiran.
Hanna Geiran er arkitekt og Norges riksantikvar.
Foto: Øyvind Aase FlugeEtterkrigstidens gjenreisningsarkitektur representerer en av Norges mest omfattende planlagte byggeperioder. Samtidig er den en av de mest oversette. I dag står mange av disse bygningene i fare for å forsvinne, ikke fordi de mangler verdi, men fordi vi mangler bevissthet.
Bombingen av norske byer og tettsteder under andre verdenskrig, fra Elverum og til Finnmark, etterlot dype sår i landskapet og i folks liv. I løpet av okkupasjonens første uker ble hele 23 byer og tettsteder i Norge bombet. Det gjaldt blant annet Kristiansund, Molde, Steinkjer og Namsos. Senere, under den tyske tilbaketrekningen fra Nord-Troms og Finnmark i 1944-45, ble store deler av bebyggelsen i landsdelen lagt i ruiner.
Oppgaven med å gjenreise landet etter andre verdenskrig var enorm.
Raskt etter at katastrofen var et faktum, ble organisasjonen Brente Steders Regulering (BSR) opprettet. BSR fikk ansvaret med å planleggingen og koordinere gjenoppbyggingen av de ødelagte områdene.
Ruinene skulle spas bort. Bysentra som tidligere hadde vært mangfoldige og selvgrodde, ble planlagt for en moderne tid med nye kvaliteter. Planen hadde fokus på oversikt, siktlinjer som knyttet byen sammen med landskapet, og ikke minst store plassrom.
Husene skulle være rimelige og raske å oppføre. Flere av dem ble oppført etter typetegninger og med prefabrikkerte deler. Arkitekturen var nøktern, men gjennomtenkt, og inkluderte ofte fargerike fasader og særpregede detaljer. I tillegg til boliger ble det reist offentlige bygg, samfunnshus og skoler. Svært mange av disse har høy arkitektonisk kvalitet.
Gjenreisningsarkitekturen er et tydelig uttrykk for den innsatsen som samfunnet gjorde for å gjenopprette levekår etter krigens ødeleggelser. Den minner oss om verdien av fellesskap og framtidstro, og har stor sosial og historisk betydning. Flere historikere, byforskere og arkitekter har vært interessert i gjenreisingsbyene. I noen kommuner har enkeltmiljøer og bygg fått vernestatus gjennom kommunale planer. Samtidig ser vi at gjenreisningsarkitekturen er under press. Kvalitetene ved gjenreisningsarkitekturen har i liten grad vært en del av den offentlige samtalen om arkitektur og stedsutvikling.
Gjenreisningsarkitekturens fargeglede er grånet. Det er ikke lenger så lett å se kvalitetene. Typiske utfordringer knyttet til betongskader og lav isolasjonsgrad taler ofte ikke til byggets fordel. Men viktigere: Arkitekturen har ikke høy nok status til at det å ta vare på den er et førstevalg. Vi ser at det særlig er gjenreisingsbygg som ofres når nye bygg med høyere utnyttelse skal få plass. Og det er ikke bare bygningene som er truet, men også planene de inngår i. Siktlinjer bygges igjen, og den arkitektoniske karakteren som preger bygningene endres eller erstattes.
I dag, når vi snakker om sosial bærekraft og inkluderende stedsutvikling, burde denne arven være en kilde til inspirasjon. I en tid der ombruk og sirkulær økonomi blir en stadig viktigere del av byggebransjen, burde også bruk av gjenreisningsarkitekturen være en naturlig del av løsningen. Det er behov for mer informasjon om hvordan vi kan oppgradere og bruke disse bygningene på nytt – uten at de mister sin karakter. Det handler ikke bare om tekniske løsninger, men om å forstå den historiske, landskapsmessige og sosiale konteksten bygningene inngår i. Og det finnes eksempler vi kan inspireres av: Nordnorsk kunstmuseum i Bodø holder til i en tidligere bankbygning fra 1950, og fasaden er vakkert tilbakeført. Norrøna hotell, også i Bodø, var en av finalistene til Statens arkitekturpris. Hotellet er nå transformert til selveierleiligheter.
Astrid Eidhammer Austrheim publiserte i 2023 en avhandling om hvordan lokalbefolkningen i Molde og Åndalsnes oppfatter gjenreisningsarkitekturen. Studien viser at folk har sterke meninger – både positive og negative – men at det finnes et potensial for større forståelse og engasjement dersom forvaltningen inkluderer lokale perspektiver i bevaringsarbeidet. NTNU Open: Traumatisk byutvikling. En undersøkelse av holdninger og verdier knyttet til gjenreisningssarkitekturen i Molde og Åndalsnes
I Molde har fargeplaner og fasaderehabilitering bidratt til å styrke byens visuelle identitet og løfte fram kvaliteter ved gjenreisningsarkitekturen. Vi hos Riksantikvaren peker på et stort potensial i å videreutvikle denne arven – ikke bare ved å dokumentere den, men som en fysisk ressurs i fremtidens stedsutvikling.
I forslaget til ny nasjonal strategi for bygder og byers kulturmiljø fremhever vi gjenreisningsarkitekturens betydning. Det er på tide å gjenreise denne arkitekturen inn i framtiden – ikke bare som et minne om en tid som var, men som en del av løsningen på dagens og morgendagens utfordringer.
Meninger / Kommentar
Av Rainer Stange
Meninger / Kommentar
Av Kyrre Sundal
Meninger / Kommentar
Av Ida Messel
Meninger / Kommentar
Av Elin Delmar
Meninger / Kommentar
Av Hilde Mortvedt
Meninger / Kommentar
Av Peter Butenschøn