Meninger / Kommentar
Gjenreisnings-arkitekturen – mellom glemsel og gjenbruk
Av Hanna Geiran
Hun som designer, og hun som «får alt til»
Hvilke små endringer kan vi gjøre denne uken som gir henne (og ham) mer plass til å være kompromissløs på vegne av kvalitet, spør Maisam Mahdi.
Av Maisam Mahdi
Hvilke små endringer kan vi gjøre denne uken som gir henne (og ham) mer plass til å være kompromissløs på vegne av kvalitet, spør Maisam Mahdi.
Av Maisam Mahdi
Maisam Mahdi er interiørarkitekt og møbeldesigner i Arkitektskap, og del av Arkitekturs faste spaltistkorps.
Foto: Gitte PaulsboDe neste minuttene vil jeg tillate meg å være tynnhudet og eksponere noen tanker om perfeksjon, prestisje og meddele et ønske om at samfunnsmaset gir den kvinnelige designeren en plass i den lukkede designklubben.
Finnes den kvinnelige designeren i praksis, eller er hun opptatt med å være alt annet først? Den gode moren. Den uunnværlige kollegaen. Den perfekte vennen, søsteren, tanten, hun som holder praten i gang ved langbordet og fellesskapet sammen.
Når kalenderen er fylt av andres forventninger og egne idealer, hva gjenstår av den langsomme, sta konsentrasjonen som virkelig arbeid krever: Å tenke gjennom materialer, tegne seg vill og hjem igjen, tåle at det blir stygt før det blir presist?
I møte med bransjen fremstår perfeksjon ofte som valuta. Ikke bare i leveransen, men i livet rundt: den riktige timingen, den riktige tonen, et smil i møte med en kommentar som treffer skjevt. Den tærer på den delen av oss som må få være kompromissløs for å lage noe som står seg.
For det å designe, krever rom til å skuffe noen: En kunde, en kollega, et barn eller en partner som ville at du skulle være hjemme akkurat i kveld. Hvem har lov til det, uten å bli definert av det?
I EUIPO rapporten Women in Design fra 2023, sier tallene sitt: Kvinner er færre i designyrkene. I EU var 24 % av designerne kvinner i 2021, og 26 % av registrerte design hadde minst én kvinnelig designer. Endringstakten er langsom, som om strukturen rundt oss, ikke evnene i oss, er hovedutfordringen.
Så hvorfor føles «klubben» fortsatt lukket? Kanskje fordi adgang betales i to valutaer: faglig kvalitet og sosial kompatibilitet. Den første må alle levere. Den andre koster mer for dem som bryter malen.
I mai i år løftet Arkitektur fram arkitekt Kari Nissen Brodtkorb og synliggjorde at «kvinner har tegnet og bygget stort og mye». Nettopp for å vise at kvinner har gjort en ledende designjobb, selv når historien forsøkte å skrive dem inn i puter og gardiner. Det er en påminnelse om at døren ikke var åpen – den ble åpnet av noen som insisterte.
Jeg skriver dette like mye som spørsmål som påstand. Hva gjør samfunnspresset med henne som vil tenke dypt og bygge stort? Hvor ofte forsvinner hun inn i organisering, omtenksomhet og selvsensur, de usynlige jobbene som gjør alle andre bedre, men som sjelden krediteres i presentasjonen? Hvem minner henne om at det er lov å være utilgjengelig for å være presis? At det er lov å være uenig for å være sann?
Kanskje ligger nøkkelen i språk vi kan gi hverandre:
– Det er greit at du ikke svarer i kveld, du tegner.
– Det er greit at du sier nei, du verner om kvaliteten.
– Det er greit at du ikke glatter over, du peker på det som skurrer.
Og i strukturer vi kan bygge: tydelige krediteringspraksiser som synliggjør opphav, tid blokkert for dypt arbeid uten møtepress, og en veivalgskultur som tåler friksjon. For det er ofte der de mest interessante løsningene ligger, i friksjonen som ikke blir pusset bort for å gjøre alle komfortable.
Til mine kvinnelige kolleger: Hvordan kjennes det hos dere? Kjenner dere at «å være god» i alle andre roller spiser av rommet for å bli skikkelig god i faget? Klarer dere å finne den fredelige, litt sta roen som kunst og konstruksjon krever, midt i forventningskoreografien?
Og til oss alle, uansett kjønn og posisjon: Hvilke små endringer kan vi gjøre denne uken som gir henne (og ham) mer plass til å være kompromissløs på vegne av kvalitet?
For hvis vi mener alvor, og det gjør vi vel, må vi skifte fra å be om «perfeksjon» til å beskytte arbeidsfred. Resten – likelønn, like muligheter og like rom – følger sjelden uten det.
