Meninger / Kommentar
BYM gir og BYM tar
Av Rainer Stange
Hvem er egentlig u-landet?
Kanskje er det på tide å snu blikket. Kanskje er det ikke Østen som må «ta igjen» Vesten, men Vesten som må lære hva ekte utvikling faktisk betyr, skriver Maisam Mahdi.
Av Maisam Mahdi
Kanskje er det på tide å snu blikket. Kanskje er det ikke Østen som må «ta igjen» Vesten, men Vesten som må lære hva ekte utvikling faktisk betyr, skriver Maisam Mahdi.
Av Maisam Mahdi
Maisam Mahdi er interiørarkitekt og møbeldesigner i Arkitektskap, og del av Arkitekturs faste spaltistkorps.
Foto: Gitte PaulsboEtter 25 år i Norge har jeg tatt for gitt bildet Vesten har tegnet av Golfstatene. Et bilde av hastig vekst, manglende struktur og samfunn som fortsatt er «på vei». Derfor var det med denne forestillingen i bakhodet jeg startet året 2026 i Oman, et av de høyest rangerte landene i golfen når det gjelder trygghet.
Det tok ikke lang tid før virkeligheten traff meg. Brutalt.
I mange år har vesten vært rask med å tegne kartet: Østen som utviklingsområde, som «på vei», som et sted som må lære av våre modeller for byer, vekst og modernitet. Men det er nok å gå gjennom flere byer i Oman for å forstå at kartet er feil. Ikke bare feil, men gammeldags.
En blir fristet til å sammenligne Oman og Norge, da størrelse og innbyggertall er ganske så like. I Oman bygges byen som om fremtiden faktisk kommer. Ikke som et abstrakt begrep, men som en konkret realitet med flere mennesker, mer bevegelse og større behov for fellesskap. Infrastruktur og kjøreveier er dimensjonert for volum, ikke kaos. De er lagt ut med ro, rom og overskudd - ikke som ettertanker - men som bærende strukturer i byens liv.
I november 2025 skrev nettmagasinet Monocle om Muscats «slow and steady»-urbanisering. En tilnærming artikkelen forklarer bedre enn jeg selv kan. Det jeg derimot vil dvele ved, er hvordan 25 år i Norge har formet mitt blikk på Midtøsten og Golflandene.
Landskapsarkitekturen er ikke dekor. Hver rundkjøring, hver grøft og hver beplantning i veibanen er et bevisst valg, en del av byens identitet og en stille hyllest til planteriket. Naturen er ikke noe man rydder vekk for å gjøre plass til asfalt, den er selve byens struktur.
Arkitekturen i Muscat, Nizwa og andre småbyer roper ikke. Den forklarer. Den forteller om tradisjon, klima, materialbruk og kulturell kontinuitet. Naturlige materialer dominerer bybildet, ikke fordi det er trendy, men fordi det gir mening. Byen er lesbar, du forstår hvor du er, hvem som bor der, og hvorfor det ser ut som det gjør.
Dette er kanskje den største forskjellen mellom Oman og Norge: Her er vekst ikke et mål i seg selv, men et ansvar. For eksempel planlegges Sultan Haitham City for titusenvis av innbyggere, men uten å ofre menneskelig skala, sosial sammenheng eller kulturell forankring. Det bygges ikke høyere enn nødvendig, ikke tettere enn ønskelig og sjeldent uten en tydelig tanke om hvordan mennesker faktisk skal leve der.
I Vesten, og også i Norge, har vi derimot blitt eksperter på fragmenterte byer. Vi bygger effektivt, raskt og ofte uten identitet. Nye bydeler vokser frem som tekniske øvelser, optimale på papiret, men fattige på tilhørighet. Vi snakker varmt om bærekraft, men fortsetter å produsere arkitektur uten retning, uten lokal forankring og uten varighet.
Likevel er det Østen vi omtaler som «under utvikling».
Oman avslører denne fortellingen som en illusjon. Her er det ikke mangel på modernitet, men mangel på arroganse. Ikke fravær av ambisjon, men tilstedeværelse av omhu. Byene bygges ikke for å imponere verden, men for å fungere for menneskene som skal bo der. Bo der i dag og i morgen.
Kanskje er det på tide å snu blikket. Kanskje er det ikke Østen som må «ta igjen» Vesten, men Vesten som må lære hva ekte utvikling faktisk betyr. For hvis et u-land er et sted som bygger uten identitet, uten langsiktighet og uten respekt for mennesker og landskap, da bør vi stille oss et ubehagelig spørsmål:
Hvem er det egentlig som ligger etter?
